Julianas revolusjon

Det er lett for oss som har et rødt hjerte og sinnelag å forgape seg i Revolusjonen. Som skal runge over jord, befri alle bundne treller, vi samles på valen med flagget stolt hevet i en illrød solnedgang. Det er lett å bli revet med. Tenk det, en verdensorden der alle er like, ingen er likere enn andre. Alle har de samme mulighetene. Det har ingenting å si hvor du kommer fra, på ordentlig. Det er Revolusjonen. Revolusjonen var opphavet til FARC-geriljaen, som siden 1964 har sloss for frigjøringen av den fattige befolkningen, mot imperialisme, mot de paramilitære, mot alle de onde – for det Gode. På sekstitallet begynte regjeringen en jordreform i Colombia – ta fra de små gi til de store – noe som endte med at mer enn firehundretusen mennesker var fordrevet fra gård og grunn i 1969, med en økning på førtitusen hvert år. Disse menneskene ble tvunget inn i den økende industrien i byområdene som billig arbeidskraft, uten rettigheter eller muligheter til å vende tilbake til det som en gang var deres. I dag er tallet på internt fordrevne i Colombia bare slått av Sudans, her vi snakker 4,5 millioner mennesker. Juliana, som vasker der jeg bor, er internt fordreven. Takk Gud for at vi flyktet med livet i behold sier hun balanserende på en kjøkkenstol mens hun rydder i krydderhyllen. Tenk at jeg hadde mitt eget hus sier hun mens hun ligger på kne og vasker i gryteskapet. Bare la tingene dine ligge, señora, sier hun til meg, jeg vet hvordan det er når en mister tingene sine, jeg skal ikke ta dem, hvordan kan noen ta noen andres ting når de har blitt frarøvet alt utenom livet sier hun mens hun feier gulvet på rommet mitt.

FARC-EP begynte som en forsvarsfront for bøndene, av og for befolkningen på bygdene, los campesinos, los pueblos. EP står for Ejercito del Pueblo – folkets hær. I dag er FARC-EP like forhatt som den offisielle hæren og de paramilitære gruppene. De har glemt hvordan man skal skille mellom venner og fiender, og har blitt rike på kokaintrafikk, noe som setter dem i samme leir som de paramilitære, som kanskje er hakket verre enn geriljaen – men de har i det minste aldri hatt noe spill med røyk og speil for å forkle seg som Robin Hood, noe FARC-EP prøver seg på den dag i dag. Som en av foreleserne mine sa, det er tiår siden noen ble med i geriljaen for en ideologisk grunn – de som er der i dag er der fordi det er en vei ut av fattigdommen, eller fordi de har blitt tvunget. Den samme foreleseren bemerket også tørt at det har gått med FARC-EP som det gjør med alle som sloss for en god sak – de ender opp som vanlige kriminelle. Man kan selvfølgelig stille seg kritisk til den siste påstanden, men noe sant er det kanskje i det han sa.

For kort tid siden gikk FARC-EP ut og sa at de ikke skal kidnappe flere for økonomisk vinning, og det var en stor dag i Colombia da de siste politifolkene som var holdt fanget, noen i snart femten år, ble sluppet fri uten noen betingelser, eller noe «politisk show» som en snakket om i avisene dagene før frigjøringen. Allikevel er det et ukjent antall mennesker som fremdeles holdes fanget, og man kan vel spørre seg om det å ha barnesoldater er å holde noen fanget?

Så hva skjedde med meg? Hvordan kunne jeg stille meg kritisk til tanken om Revolusjonen, som jeg egentlig støtter av hele mitt hjerte? Jeg så en film. FARC-EP Produccions. De tar sikkert imot bestillinger. Det var en film som viste hvordan FARC-EP tok til fange elleve politiske representanter i den colombianske byen Cali. De kledde seg som militæret, og ankom i en bil som så ut som den tilhørte hæren, lurte dem til å tro at de ble angrepet av geriljaen, fikk dem inn i bilen, og erklærer etter noen minutter «God dag damer og herrer. Vi er FARC.» Filmen sluttet med en voldsom ballade, og bilder av de fangede og bilder fra treningsleiren til FARC-EP ble vist i slow-motion. Særlig et bilde ble vist igjen og igjen. En geriljasoldat som klemmer en annen. Ti av de elleve representantene ble senere drept. De var helt vanlige folk. Kledd i helt vanlige klær. De skulle på et vanlig møte, en vanlig dag. For noen ble livet aldri vanlig igjen.

Den filmen gjorde et uutslettelig inntrykk. Bildet vi fikk se etterpå fikk meg nesten til å kaste opp. En halshugget gutt, med den døde kroppen stappet full av sprengstoff. Ti år gammel, kanskje elleve. Kroppen hans ble sendt til hæren innpakket i papir, med et kort. Man gråter av å lese kortet. «Dere hilste ikke høflig på oss forrige gang, så vi sender dere denne gaven.» Ti år gammel. Halshugget. Bondesønn. Var det ikke ham FARC-EP skulle beskytte? Et annet bilde, en gravid dame på vei til sykehuset. Skutt og drept.   Var det ikke henne FARC-EP skulle beskytte? Var det her Revolusjonen skulle kullseile?

Nei! I Colombia er det ikke helt lett å si at man er sosialist, det har mange negative konnotasjoner. Allikevel må en beholde troen på Revolusjonen. En dag er vi faktisk like, ikke bare i ordet, men i handlingene. Men vi kan ikke la grupper som FARC-EP ta patent på Revolusjonen, den tilhører folket. Folket som bare vil sloss for seg selv, folket som er frarøvet alle rettigheter. Juliana som vasker der jeg bor, som smiler bredt og sier man må jobbe hardt, så får man en gang tilbake det man hadde, mens hun tømmer kjøleskapet for gammel mat.

Ingen rosemarkering

En jente strener forbi oss, «hvor mange døde» oppfatter vi at hun sier i telefonen før hun er utenfor rekkevidde. Hvor mange døde. Tåregassen siger innover campus, og smellene fra molotov-cocktailene drønner i bakgrunnen. Senere får vi vite at to gutter er alvorlig skadet. Politiet har omringet universitetet – vi tar den nærmeste utgangen, med tårene rennende ukontrollert. Vi ringer hjem, kanskje noen er bekymret. Nyheten har ikke kommet til Norge. Nyheten om det kraftigste bombeattentatet i Colombia på mange år, rettet mot den tidligere innenriksministeren i Uribes regjering. Alle offisielle stemmer roper på geriljaen. Folket mumler om de paramilitære. Vi drar inn til sentrum. Gatene er travle. Folk selger blomster, frukt og kjeks som vanlig. Ingen sperringer. Folk på bussen ser helt vanlige ut. Trette etter en lang dag på jobb.   Avisene skriver om at attentatet kan påvirke den nylig igangsatte frihandelsavtalen med USA. De dødes navn skrives inn i den dystre statistikken, inn i glemmeboken. Ingen rosemarkering fyller gatene. Ingen løfter om mer demokrati eller samhold. Ingen kommer til å huske datoen. Vi bøyer hodet og toer våre hender.

President på prøve

Så ble han valgt til slutt, sosialistpartiets François Hollande, til den femte republikkens syvende president, dog med mindre margin enn forventet. Eks-president Sarkozy tok innpå på tampen av valgkampen, og kanskje var han likevel ikke så upopulær som flere av de venstreorienterte franske mediene ville ha det til. At Sarkozy skulle få fullføre hans og Angela Merkels redningsaksjon i Europa var argumentet mange brukte for likevel å stemme på Sarkozy i andre runde, til tross for hans utradisjonelle lederstil og bling-bling-livsstil.

Å være en krisenes mann (Sarkozy fikk mye creds for å ha tatt tak i Georgia-krisen i 2008, samt måten han ledet formannskapet i EU under finanskrisen samme høst, i tillegg til å begi seg ut på ny krisehåndtering nå sist i eurosonen) hjalp imidlertid ikke. Hollandes lovnader om endring, med slagordet “le changement, c’est maintenant” (“endringen, den skjer nå”, med et snev av Obama-entusiasme à la 2008), overbeviste et flertall av velgerne som valgte ham til president med 51,64% av de avlagte stemmene.

Om det hjelper å være en “normal” mann, slik Hollande omtales, vil tiden vise. Hollande har gjennom hele valgkampen spilt på Sarkozys upopularitet og forsøkt å fremstå som hans motsetning. Den tilsynelatende lite flatterende betegnelsen “l’homme normal” har Hollande snudd til sin fordel og innlemmet i egen språkbruk. Han klarte å overbevise en tilstrekkelig del av befolkningen at det nettopp er en normal og pragmatisk president Frankrike trenger de neste fem årene.

Hollande ble tirsdag offisielt innsatt som president, og brukte allerede sin første dag i presidentembetet til å peile ut kursen for sin presidentperiode. I tillegg til å avlegge den ukjente soldats grav ved Triumfbuen et tradisjonelt besøk, avla Hollande også minnesmerkene til Jules Ferry og Marie Curie en visitt, før han tok turen til mottagelse i Rådhuset i Paris, og deretter til Berlin.

Jules Ferry var mannen som skapte og innførte prinsippet om offentlig, gratis og obligatorisk skolegang i Frankrike basert på de republikanske prinsippene og skillet mellom stat og religion (laïcité), mens Marie Curie er kjent som polsk-fransk fysiker og kjemiker, og den første kvinnelige vinner av en nobelpris (som hun vant to ganger, henholdsvis i fysikk og kjemi). Disse to symboliserer mye av det Hollande har vektlagt i sin kampanje, nemlig satsning på utdanning (han lover 60 000 flere stillinger i skoleverket. Hvor han skal ta pengene til å gjennomføre dette fra er foreløpig et mysterium) og ønsket om å (gjen)forene franskmenn om felles verdier. Hollande mener Sarkozy har bidratt til splittelse blant franskmenn, særlig når det gjelder spørsmål om innvandring og integrering, og trekker derfor frem Marie Curie som en solskinnshistorie på den fronten.

Etter disse symbolske visittene, gikk turen som nevnt videre til Berlin. For første gang fikk Hollande møte Merkel som i valgkampen takket nei til å møte ham. Mye spenning har vært knyttet til dette første møtet, selv om man ikke kan si at det kom så veldig mye nytt ut av det. De to statslederne proklamerte begge at de ser frem til å videreføre et tett samarbeid mellom de to landene, slik deres forgjengere har gjort det før dem. Ingen bombe, med andre ord.

Hollandes kjepphest i Europa-spørsmålene (NB: når franskmenn snakker om “Europa” er det som oftest EU de mener. Dette kan virke litt forvirrende for en nordmann som automatisk tar til motmæle når noen påstår at Norge ikke er i Europa..) har vært å innføre veksttiltak og begrense innstrammings- og sparepolitikken som Merkel og Sarkozy har sått i bresjen for. Her er Hollande og Merkel fortsatt uenige, og tirsdagens møte i Berlin ser ikke ut til å ha endret deres standpunkt drastisk. Hollande har imidlertid, siden valget, fått støtte fra flere økonomer, samt partifeller i andre EU-land, og det kan derfor se ut som at Hollande har fått den nødvendige selvtilliten han trenger til å presse gjennom en kursendring i krisehåndteringen. Det greske valgresultatet med påfølgende nyvalg, ses også i Hollande-leiren som et resultat av en sparingspolitikk som kun skaper usikkerhet og fortvilelse i befolkningen, og kan ha styrket oppslutningen om en ny vekstpolitikk i EU.

Hollande har også fått tid til å utnevne ny statsminister og regjering siden sin innsettelse tirsdag. Ikke overraskende ble den parlamentariske lederen for sosialistpartiet, Jean-Marc Ayrault, bedt om å lede og forme en ny regjering. Det politiske samarbeidet mellom Hollande og Ayrault strekker seg langt tilbake, og de to har symbolsk nok sittet side om side i nasjonalforsamlingen i mange år. Ayrault er en loyal støttespiller for den ferske presidenten, og har i tillegg gode tyskkunnskaper og kontakter på toppnivå i tysk politikk, noe som kan være viktig i disse EU-krisetider.

Den nye statsministeren kunngjorde onsdag listen over sine 34 ministre, hvorav antall kvinner og menn er likt. Dette likestillingsprinsippet har vært et viktig løfte i valgkampen, og er som en likestillingsrevolusjon i fransk politikk å regne. Landet gav kvinner stemmerett først i 1944, og politikk, akademia og media domineres fortsatt av menn. Håpet er at et ministerium for kvinners rettigheter kanskje kan bidra til et mer likestilt Frankrike.

Som ventet har Ayrault også gjort plass til andre enn kun sosialistpartiets politikere i regjeringen. De Grønne har fått ansvaret for to departementer, mens Christane Taubira fra de radikale har fått ansvaret for justisdepartementet (Eva Joly fikk ingen ministerpost i denne omgang, og er nok skuffet over det). Av de nye regjeringsmedlemmene er det imidlertid få som har ministererfaring. Det har heller ikke Hollande eller Ayrault. 30 av regjeringsmedlemmene er ferske i ministerrollen, noe som skaper en viss bekymring blant franskmenn. Ayrault som mangeårig parlamentarisk leder for PS har likevel tungtveiende erfaring, og Laurent Fabius, som er utnevnt til utenriksminister, har erfaring fra statsministerjobben under Mitterrand. En noe uerfaren regjering er altså resultatet av Hollandes løfte om endring i fransk politikk, men også konsekvensen av at Frankrike ikke har hatt en sosialistisk regjering på ti år.

Med en ny regjering på plass, og flyttebilen snart på veg til Elysée-palasset, står utfordringene likevel i kø for den nyvalgte presidenten. Han deltar i helgen på G8-toppmøtet på Camp David, og det blir hans ilddåp på den internasjonale arenaen. I Frankrike starter nå valgkampen frem mot valget av ny nasjonalforsamling (10. og 17. juni) for fullt, et valg som kan snu opp ned på regjeringssituasjonen. Vinner høyresiden valget vil Hollande bli nødt til å utnevne en høyre-regjering (og man får en kohabitasjon). Ayrault og co har derfor bare noen uker på seg til å skaffe nødvendig regjeringstillit. Det forsøker de på allerede torsdag i sitt første statsråd. Her har Ayrault lovet å vedta en lønnsreduksjon på 30% for alle ministre (noe Hollande også har innført for sin egen del).

Jeg for min del har fått sommerferie og nyter late dager i Paris! Derfor blir det nok fortsatt blogging med ujevne mellomrom fra min side, men skal i det minste gjøre opp Sciences Po-status før jeg setter kursen hjemover om noen uker.

A bientôt sur le blog!

Helga

Kampen om 1. mai

Arbeidernes dag midt i en intens valgkampinnspurt gav presidentkandidatene en utmerket anledning til å markere sitt kandidatur. Årets franske 1. mai ble dermed særdeles politisk da alle politiske farger ville bruke dagen på sin måte.

Sarkozy var tidlig ute med å invitere til 1. mai-møte. Han har sett seg lei på det han mener er venstresidens 1. mai-monopol, og erklærte like etter første runde i presidentvalget at han på arbeidernes dag ville holde et folkemøte for “le vrai travail” (“det ordentlige/ekte arbeidet”). Med en slik formulering hisset han nødvendigvis på seg venstrefolk og fagforeninger, samt skapte uenighet innad i eget parti.

Det er ikke godt å si hva henholdsvis ekte og falsk arbeid er i følge Sarkozy. Han har siden uttalelsen prøvd både å benekte og forklare den, men dette uten å lykkes med å rette opp fadesen. Sarkozy har forsøkt å forklare at “det ordentlige arbeidet” er utført av de som “arbeider hardt, står opp tidlig, og legger seg sent”, men måtte innrømme, dog etter mye om og men, at han egentlig mente å snakke om “une vraie fête du travail” (“en ordentlig 1.mai-feiring”). Det forandrer forsåvidt lite, da det å introdusere dikotomien ekte og falsk kun har skapt uklarhet og uenighet.

Kritisk til politiske fagforeninger

Uheldige uttalelser til tross. Sarkozy har likevel fått frem sitt budskap og kritikk av fagforeningene som han mener i for stor grad tar politisk parti på vegne av sine medlemmer.

– Fagforeningenes rolle er ikke å drive med politikk. Det er ikke de som styrer dette landet, men regjeringen. Legg fra dere ideologien og senk det røde flagget. Vi vil ikke ha klassekamp og sosialisme, men nye prosjekt for Frankrike, sa Sarkozy til 200 000 tilhengere ved foten av Eiffeltårnet i Paris.

Fagforeningene på sin side feiret 1. mai på tradisjonelt vis med opptog gjennom gatene. Over 250 000 mennesker møtte opp i Paris, og mange var tydelig oppildnet av president-kandidatens fagforeningskritikk og “le vrai travail”-snakk. Sarkozy-motstanden er tydelig stor blant fagforeningene, og plakatene som oppfordet til å «gi Sarkozy sparken 6. mai», var like mange som fagforeningsflaggene. Dette til tross for at bare fagforeningen CGT (dog den største) har gått ut og oppfordret sine medlemmer til å stemme Hollande fremfor Sarkozy.

Hollande ikke å se i opptoget

Til tross for at partitoppene i Parti Socialiste deltok i 1. mai toget, valgte Hollande å gjøre mindre ut av 1. mai enn hva mange forventet. Han reiste til Nevers for å hedre den tidligere arbeideren og statsministeren Pierre Bérégovoy. Bérégovoy var statsminister under Mitterrand, men begikk selvmord 1. mai 1993.

Ved ikke å delta i det tradisjonelle 1. mai-toget, kan det virke som at Hollande, som i likhet med Sarkozy trenger støtte fra både sentrum og ytre-høyre, ikke ønsker for mye fokus på sitt forhold til fagforeninger og venstresiden i dagene før den avgjørende valgrunden. Mindre enn 10% av franskmennene er organisert i fagforeninger, og størsteparten av velgerne i opptogene 1.mai vil nok uansett gi sin stemme til han, om det så måtte være som en protest mot Sarkozy mer enn støtte til Hollande. Bérégovoy er selvfølgelig et viktig symbol for PS, men det beskjedne arrangementet i Nevers satte Hollande tydelig i skyggen av de grandiose 1.mai-sammenkomstene i Paris. Samtidig kan turen til Nevers være en måte for Hollande å markere fagforeningenes uavhengighet. 

Le Pen vil stemme blankt

Marine Le Pen og Front National (FN) brukte også arbeidernes dag til å samle sine politiske styrker. For FN har 1. mai blitt en anledning til å hedre nasjonalheltinnen Jeanne d’Arc, og tusenvis av Le Pen-tilhengere samlet seg på Place de l’Opera i Paris. Siden det historiske valgresultatet i første runde har Le Pen brukt tid på å fordøye den potensielle politiske makten oppslutningen hennes har gitt henne, og ventet til 1. mai med å gi velgerne signal om hvem hun støtter i andre runde.

Le Pen har ikke vært nådig i sin kritikk av Sarkozy og Hollande, og det er derfor ikke så overraskende at hun 1. mai annonserte at hun stemmer blankt i andre runde. “Søndag stemmer jeg blankt, i juni stemmer jeg “bleu-Marine”” (ordspill på marineblå og fornavnet hennes Marine).

Fokuserer på parlamentsvalget

At hun nå satser alt på parlamentsvalget i juni er heller ikke så overraskende. Marine Le Pen tenker nok langsiktig, og fortsetter sin kamp for å gjøre Front National til et mer moderne og legitimt ytre-høyre-parti enn hva hennes far grunnla. En måte å gjøre det på er å oppnå seter i nasjonalforsamlingen. Siden parlamentsmedlemmene velges i enmannskretser, er det vanskelig for FN å få mandater. Det skal likevel ikke forundre meg om Le Pen i medvind klarer å oppnå FNs første parlamentsseter på flere tiår.

Hva betyr så Le Pens blanke stemme for Hollande og Sarkozy? Le Pen oppfordret 1. mai egne velgere til å stemme etter egen overbevisning. Likevel vil nok mange følge hennes eksempel. Sett anti-system retorikken som FN fører, vil det å stemme blankt (eller å bli hjemme) være en fristende protestmulighet for partiets velgere. Til syvende og sist vil nok dette gagne Hollande mer enn Sarkozy, da størsteparten av FN-velgerne i utganspunktet står politisk nærmere sistnevnte enn førstnevnte.

Avgjørende debatt

Valgkampen spisser seg som dere skjønner til her i Frankrike. I morgen (eller, nå er det vel gjerne blitt i dag, 2. mai,) møtes Hollande og Sarkozy til den første og eneste debatt-duellen mellom første og andre valgrunde. Opp gjennom årene har disse duellene kunnet snu den politiske vinden, og det er derfor knyttet enorm spenning til møtet Hollande-Sarkozy onsdag kveld. I følge TV-kanalen France 2 skal kandidatene duellere om økonomisk krise, arbeidsledighet, boligpolitikk, innvandring, terrorisme, Frankrikes bidrag i Afghanistan, helsepolitikk og presidentrollen.

Debatten er avgjørende på flere måter. Hollande trenger fortsatt å overbevise om sin egnethet som president, mens Sarkozy må vise at han er verdig fornyet tillit. I tillegg har sentrumspartiet MoDems leder, Francois Bayrou, sagt han vil bestemme seg for hvilken av de to kandidatene han stemmer på etter å ha hørt debatten. De avgjørende stemmene kan med andre ord innhentes i løpet av denne betydningsfulle debatt-duellen.

Er du interessert, og kan litt fransk, kan den følges direkte fra kl. 21 på www.france2.fr.

A bientôt sur le blog!

Helga

Hollande og Sarkozy på frierferd

Det var ingen overraskelse at Hollande og Sarkozy gikk videre til andre valgomgang i presidentvalget. Overraskelsen kom derimot med Marine Le Pens oppslutning.

Det gikk et høyt gisp gjennom rommet da oppslutningen til Marine Le Pen ble lest opp under Sciences Po sitt valgarrangement søndag kveld. Det var et spontant uttrykk for overraskelse, ispedd både lettelse og engstelse. Lettelse fordi man ikke fikk et nytt 21.april 2002-scenario (hvor Front National og Marine Le Pens far slo ut sosialistkandidaten Lionel Jospin, og dermed gikk til andre runde mot Chirac). Engstelse fordi man ikke vet hva en så stor oppslutning betyr og vil føre med seg.

6,4 millioner franskmenn stemte på Le Pen, noe som utgjør 18% av stemme. Det er historiens største oppslutning for høyrepopulistiske (extrême droite) Front National i et presidentvalg. Selv om Francois Hollande (28,6% i første runde) fra Sosialistpartiet ligger best an til å vinne valget foran Sarkozy (27,2% i første runde), gjør Le Pens rekordoppslutning andre runde mer åpen enn mange hadde trodd på forhånd. 

Proteststemmer på alvor

«Syk etter fem år med sarkozisme kaster franskmennene seg i armene på Front National» skriver den venstreorienterte avisen Libération valgdagen derpå. Å stemme Front National har lenge blitt sett på som en proteststemme, og i denne omgang en protest mot Sarkozys lederstil og politikk. I dag går det også igjen i valgkommentarer og -analyser at dette valgutfallet er et resultat av stemmegivning i en krisesituasjon. Kommentatorene snakker om eurokrise, arbeidsledighetskrise og moralsk krise. Etter Toulousedrapene har nok tema som innvandring, sikkerhet og islam, flagget av FN, hatt større effekt enn hva mange trodde på forhånd.

Protester til tross, Front National har eksistert i fransk politikk siden 1972, og sett den sterke oppslutningen og den sterke valgdeltagelsen (80%) må ikke FNs politiske styrke undervurderes. Sarkozy ser ut til å ha skjønt dette, og han prøver nå å fri til FN-velgerne ved å understreke at de må tas på alvor og at det tydelige politiske signalet de sender ikke må neglisjeres.

Vanskelig spagatøvelse for Sarkozy 

Sarkozy er selvfølgelig på velgerjakt når han sier dette, for han vet at det ikke er noen selvfølge at ytre høyre vil stemme på han 6. mai, selv om han representerer høyresiden. Hans upopularitet, i tillegg til at mange FN-velgere ikke vil stemme i andre omgang, gjør det vanskelig for Sarkozy å legge en klar strategi. Sarkozy er avhengig av velgere både fra høyre og fra sentrum for å kunne slå Hollande. Selv om sentrumsvelgerne er færre (MoDem fikk 9 % av stemmene), kan det være et større potensiale for Sarkozy blant dem sett Front Nationals anti-Sarkozy holdninger.

Verken Marine Le Pen eller Francois Bayrou har gitt noe tydelig signal om hvem de velger å støtte. I følge en meningsmåling presentert hos TV-kanalen France 2 mandag kveld, stemmer bare 6 av 10 Front National-velgere på Sarkozy, mens sentrumsvelgerne er delt i tre. En tredjedel stemmer Sarkozy, en tredjedel Hollande, mens den siste ikke har bestemt seg. Å stemme blankt eller å bli hjemme kan imidlertid også være en mulighet for disse velgerne i andre runde. 

Hollande vil gjøre seg FN-spiselig

Hollande på sin side nyter selvfølgelig godt av Sarkozys upopularitet og vanskelige politiske situasjon. Kanskje er det nettopp dette og ønsket om forandring i fransk politikk som har gjort at «Mr. Normal» går seirende ut av første valgomgang, mer enn hans egen popularitet. Selv om Hollandes vei mot Elysée-palasset ser lettere ut enn den politiske hengemyren Sarkozy nå befinner seg i, må også PS ut på velger-frierferd.

Både Mélenchon og Joly har oppfordret sine velgere til å stemme Hollande, og det kommer nok de aller, aller fleste av disse til å gjøre også. Som Sarkozy, trenger også Hollande sentrumsstemmer, samtidig som han prøver å gjøre politikken sin spiselig for FN-velgerne. Kommentatorer her i Frankrike tror Hollande de neste ukene kommer til å fri til arbeidere og unge rammet av krisen, for å overbevise dem om at sosialistpartiets sosialpolitikk er mer til å stole på enn Sarkozys (og Le Pens for den saks skyld).

Nederlag for Joly

Jeg ser at norske medier mandag er opptatt av norsk-franske Eva Jolys nederlag i presidentvalget. Hun kom på ingen måte i nærheten av målet om 5% av stemmene, til tross for at hun på meningsmålinger i fjor høst var oppe på hele 8%. I går endte hun opp med litt over 2% av stemmene. Det er en stor skuffelse for Europa Økologi De Grønne. Joly har fått mye kritikk for sin kampanje, både innad i eget parti og utenfra. Mye kan sies om hva som gikk galt, men i et svært personfiksert presidentvalg har verken hennes politiske utspill eller norske aksent slått an (det virker kanskje rart å «skylde på aksenten», men når franskmenn snakker om Joly, er den noe av det første de påpeker).

Da Joly tidligere i år foreslo å bytte ut militærparaden 14. juli med barnetog slo franskmenns stolte militærhistoriske ryggmargsrefleks inn, og Joly ble anklaget for ikke å forstå seg på det franske samfunnet. Det er en alvorlig anklage mot en fransk presidentkandidat, og kanskje ble også akkurat disse angrepene på Joly etter hennes 14.juli-utspill hennes banesår i valgkampen. I tillegg har Jean-Luc Mélenchon på ytre venstrefløy beveget seg inn på partiets banehalvdel med sin overbevisende valgkamp, også når det kommer til miljøspørsmål.

Viktig parlamentsvalg i vente

Selv om det meste handler om duellen Hollande – Sarkozy for tiden, avholdes det også et annet viktig valg i Frankrike om ikke lenge. Dette valget ble heller ikke noe mindre viktig etter Le Pens historiske oppslutning søndag. 10. og 17. juni er det parlamentsvalg. Hvis Hollande vinner 6. mai, kan han allerede da utnevne en ny regjering. Parlamentsvalget vil likevel avgjøre nasjonalforsamlingens sammensetning for den neste perioden, og derav regjeringsgrunnlaget.

Siden Le Pen ikke gikk videre til andre valgrunde, satser hun nå alt på å gjøre et brakvalg til parlamentet. Front National har i dag ingen representanter i nasjonalforsamlingen, men ved den høye oppslutningen i presidentvalget vil nok Mme Le Pen gjøre det hun kan for å mobilisere velgerne sine til parlamentsvalget. 

Eva Joly og De Grønne på sin side, håper på større suksess i parlamentsvalget enn presidentvalget (de fikk 16% ved valget til Europaparlament i 09, og 12% ved forrige regionvalg). Suksess der kan også bety regjeringsmakt, da Sosialistpartiet og De Grønne har inngått en avtale om støtte fra de Grønne til Hollande i andre valgrunde, og samarbeid mellom de to partiene i parlamentet. Dette er nok Eva Jolys siste håp om å bli værende i fransk toppolitikk etter presidentvalgnederlaget. Det spekuleres for tiden i om hun kan få posten som justisminister, en ministerpost hun også selv har gått ut offentlig og ønsket seg.

 

Som dere skjønner, mye kan sies om resultatene fra første runde. Det er virkelig spennende å være her og ha muligheten til å følge med på nært hold. Jeg har omsider fått i havn de aller fleste obligatoriske innleveringer og prøver på skolen, og ser nå frem til å nyte Paris litt mer enn hva jeg har kunnet gjøre de siste ukene. 

A bientôt sur le blog!

Helga


Tilbake til hverdagen

Livet på Sciences Po har så langt vært ganske behagelig. Noen innleveringer og framføringer har det blitt, men det har stort sett bare vært å møte opp på forelesningene og gjøre et tappert forsøk på å ta notater. Førstnevnte har gått greit, sistnevnte ikke fullt så greit. Fraværet av pensum er på en måte behagelig, da jeg slipper å lese, men også stressende, av grunner som nevnt flere ganger i denne bloggen. Den siste måneden har gått i ett, med flere besøk, ferie i Paris, og prosjekt livsnyting.

Nå er idyllen erstattet med det jeg egentlig kom hit for, nemlig studier. Denne uken og neste vies dermed til «Kristin gjør ting hun ikke kan». Det innebærer å holde exposé på fransk, levere dissertation på fransk med tema «kan man le av alt?» (høy VGS-faktor, men det er til franskkurset), og det skumleste: hjemmeeksamen. Her snakker vi 15 sider (dobbel linjeavstand ifølge meg selv) med følgende beskrivelse: Redegjør for landbruks- og matsituasjonen i Tanzania i 2012 med hensyn til demografi og aktuelle miljømessige begrensninger. Basert på disse parametrene skal jeg også lage en prognose for situasjonen i 2050. Det får gå som det går. Foreløpig har jeg skrevet én side. Andre gjøremål er to innleveringer og et par framføringer som heldigvis er på engelsk, en større prøve i franskkurset. Denne helgen skal jeg derfor være flittig student, i stedet for å dra til Marseille som alle andre skal.

Etter disse to ukene har jeg fullført halvparten av fagene mine, og står igjen med tre eksamener jeg forsøker å forberede meg på. I politisk økonomi har jeg heldigvis fått tilgang til en fransk students notater. I faget suverenitet og globalisering fikk jeg nyss om at det er muntlig eksamen, og faget geopolitikk og konflikter i den arabiske verden orker jeg ikke å tenke på. Jeg er heldigvis ikke alene, og det virker som at de fleste utvekslingsstudentene har en smule panikk for eksamen. Det er dermed ikke så stor forskjell på å være i Lyon i stedet for i Oslo med tanke på eksamensnerver, bortsett fra at frykten her dreier seg om å stå eller ikke stå. Heldigvis er ikke nervene så store at jeg ikke kan fortsette prosjekt livsnyting.

Kristin

Kandidatkaos og likestilling

Det er 17 dager til første valgrunde, og valgkampen øker i intensitet fra dag til dag. I dag besøker åtte av kandidatene Sciences Po for hver sin halvtime i skolens største auditorium (som i går spontant ble omdøpt til Richard Descoings auditorium). Hovedfokuset for dette arrangement er likestillingspolitikk, og kandidatene grilles av to drevne journalister og spørsmål fra studentene.

Presidentkandidatbesøk betyr kaos her på skolen. Vi ble nettopp kastet ut fra klasserommet vårt da hele undervisningsdelen av hovedbygget plutselig måtte tømmes for studenter og lærere. Men det er jo ikke så veldig rart at det tas noen forholdsregler når kandidatene kommer på besøk. Marine Le Pen fra nasjonalistiske og immigrasjonsskeptiske Front National ble buet inn på Sciences Po ved sin ankomst og møtt med aggressive studenter som ropte ”Ned med Front National”, mens andre hevet plakater med teksten ”I’m a muslim – don’t panic”. Hun kan ikke akkurat sies å være på hjemmebane her på Sciences Po hvor de fleste har sympatier i den andre enden av den politiske skalaen (selv om det jo finnes enkelte innbarka Sarko-fans her også).

Folk samler seg utenfor Sceinces Po for å vente på presidentkandidatene.

Kandidatene har blitt utfordret på spørsmål om blant annet mamma/pappaperm, likelønn, ekteskap og adopsjon for homofile, abort, barnehager og prevensjon .. Av det jeg har fått med meg (innimellom den obligatoriske undervisningen jeg må gå på), kan jeg jo referere noen politikk forslag. Presidentfavoritt Hollande (PS) lover en regjering med 50-50 kvinner og menn, i tillegg til en egen minister for ”kvinnerettigheter”, om han skulle komme til makten. Le Pen er i mot et slikt forslag. ”Vi er da ingen egen rase som man tenger å beskytte”, var hennes svar på spørsmålet om et eventuelt ministerium for kvinnerettigheter. Konservativ som hun er, står hun fast ved sine påstander om at mange kvinner bruker adopsjon som prevensjonsmiddel, og at adopsjonsretten derfor bør justeres. Dagens, så langt, mest originale forslag kom fra ytre venstre-kandidaten Nathalie Arthaud som (dog noe spøkefult) foreslår fengselsstraff for bedrifter som ikke praktiserer likelønn. I følge henne hender det at folk fengsles for mindre alvorlige forbrytelser.

Nå er Eva Joly in the house (med mørke solbriller for å skjule blåøyet hun skal ha fått etter å ha snublet i en trapp denne helgen). Det blir spennende å høre hennes, antagelig noe norskinspirerte, tanker om likestilling i Frankrike, før Sarkozy avslutter det hele kl. fem.

Jeg må tilbake til bøkene, dog med debatten på ørene. Følg den du også – den streamers direkte på www.sciencespo.fr

 

A bientôt sur le blog,

Helga

Dagen da Sciences Po sto stille

Midt i den hektiske semesterinnspurten kom beskjeden som fikk alt til å stoppe opp på Sciences Po. Direktøren i over 16 år, Richard Descoings, døde i går i New York.

Mange studenter og ansatte samlet seg allerede da beskjeden om Descoings bortgang ble kjent i natt på Sciences Po for å minnes den populære direktøren. I morges ble det holdt minnestund i skolens bakhage, og i hele dag har det vært meterlange køer for å skrive en siste hilsen i Descoings kondolanseprotokoll. Studenter, tidligere elever, kolleger og andre (blant annet mye media) har strømmet til Sciences Po i dag, mange med blomster, lys og hilsener.

Som utvekslingsstudent har jeg ikke sett så mye til direktøren, men ut i fra reaksjonene til mine medstudenter i dag er det tydelig at ”Richie”, som han ble kalt, har hatt en høy stjerne hos de fleste. ”Han var vår Humlesnurr”, er det flere av studentene som har sagt.

I løpet av sine 16 år i direktørstolen har Descoings satt merkbare spor etter seg. Selv om han har vært i hardt vær de siste månedene etter avsløringene om særdeles høye bonusordninger i Sciences Po-ledelsen, er det nok andre ting han vil bli husket for. Descoings tok initiativet til å opprette Sciences Po campuser også utenfor Paris, og har gjort Sciences Po mer åpent for internasjonale studenter som i dag utgjør hele 40% av studentmassen (noe mange UiO-studenter nyter godt av hvert semester). I tillegg opprettet han en ny opptaksordning for studenter fra defavoriserte områder i Paris’ forsteder og det rurale Frankrike. Denne ordningen har gitt elever fra utvalgte videregående skoler i disse områdene en mulighet til å studere på

Sciences Po uten å måtte passere det trange nåløyet som den tradisjonelle ”concours’en” (opptaksprøven som tester kunnskaper som i grunn favoriserer elever fra høyere sosiale lag) fortsatt er. Denne ordningen var den første av denne typen i Frankrike og skapte (og skaper fortsatt) enorm debatt. For oss nordmenn er en slik ordning kanskje ikke så kontroversiell, men her i Frankrike, hvor man strengt holder fast ved de republikanske prinsippene om likhet for loven og meritokrati, er en slik ordning ingen selvfølgelighet. Verken positiv eller negativ diskriminering er forenelig med disse prinsippene (hvis man tolker de bokstavelig), og ”Sciences Po-unntaket” har derfor møtt mye motbør.

Descoings har med andre ord bidratt til å gjøre det tidligere så elitistiske og lukkede Sciences Po mer åpent, demokratisk, internasjonalt og moderne, noe mange i dag har vist sin takknemmelighet for.

I morgen er det nok en spesiell dag på Sciences Po. Da kommer nemlig presidentkandidatene Sarko, Hollande, Joly (ja, hun ble jo lagt inn på sykehus i helgen etter et lite falluhell, men skal være i fin form), Mélenchon, Le Pen (i 2002 fikk hennes far, som da var presidentkandidat for partiet Front National, nærmest ikke komme til orde ved sitt besøk på Sciences Po da studentene buet han så å si ut. Det blir spennende å se hvilken mottagelse datteren får), Bayrou og Arthaud på besøk for å debattere med studentene. Det kommer til å bli veldig spennende, men Descoings bortgang vil nok også prege denne dagen.

Jeg er midt i det som virker som en evigvarende langspurt for å få alle arbeidskrav i havn (her det ikke påskefri heller, bare 2. påskedag), men staser på å i det minste blogge noen bilder fra morgendagens besøk! Hvis du er interessert kan du streame hele opplegget direkte fra Sciences Po sin nettside: http://www.sciencespo.fr/

A bientôt, j’espère, sur le blog!

Bisous, Helga

En students paradis?

Siden jeg endelig har klart å erobre posisjonen som minstbloggende statsviter på tur, tenker jeg det er på tide å skrive litt mer, målsetningen for dette innlegget får være å tilveiebringe nyttig informasjon til dem som vurderer Mannheim. Kanskje jeg skriver noe litt mer spennende en annen gang.

Studiene er i full gang, her er en liten oppsumering av hva det går i:

– En professor hevder Mannheim er en bachelor-students paradis

– Jeg fikk vite at jeg må levere ca. 70 sider akademisk tekst, inklusivt minst tre regresjonsanalyser.

– jeg må holde minst 6 presentasjoner (har ikke helt oversikt)

– Jeg må lære: Metode/statisitkk, Stata og Latex (dataprogrammet, ikke stofftypen)

– Så leser jeg litt politisk teori og Foucault på siden

– Men, det er bare 1 eksamen

Så det er mer enn nok å gjøre, må studere overraskende mye til tider. Det  er nok av fag på engelsk, men jeg tar 8 studiepoeng på tysk også. Klassene her er for det meste på 20 eller mindre, med en presentasjon og innlevering på 15 sider for 7 studiepoeng, og presentasjon og innlevering på 8 sider for 4 studiepoeng. Nå skal det sies at det finnes en del fag der man får studiepoeng nærmest gratis (ved å ta slike fag kan man gå for en students paradis i en midre faglig og mer sosial forstand), men om man ønsker å lære seg mer om metode, jobbe med forskningsdesign og omsette dem i praksis, er Mannheim særdeles velegnet. Statsvitenskap i Mannheim utelukker politisk filosofi, til gjengjeld er fokuset på metode og statistikk enormt, og det blir en del lesing fremover for å prøve å tette forspranget til de lokale studentene.

Jeg mener å huske en velkjent figur på sv-fakultetet (det var tidlig torsdags morgen, så kan være feil) uttale at det er livsfarlig å slippe jurister, leger og psykologer løs på samfunnet uten studiepoeng i filosofi. Hva så med statsvitenskapsstudenter? Personlig er jeg tilbøyelig til å mene det bør være et absolutt krav. I Mannheim har man ikke noe ala ex.phil engang. Heldigvis finnes det unntak, jeg tar et emne med en amerikansk ph.d. student på besøk i Mannheim, der den overordnede problemstillingen er hvordan den moderne staten vokste frem, og statsviteres funksjon og betydning i den moderne staten. Faget skal ha for å gi nok av grunnlag for å kritisk saumfare påstanden om en students paradis

Erlend