Om Anette Jenssen Walland

Jeg er 21 år gammel og kommer fra Stavanger. Som en del av bacheloren i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo reiser jeg nå til Bogotá i Colombia for å ha et semester der - på timeplanen: "USA i den KAPITALISTISKE VERDENSKRISEN" (min utheving).

Julianas revolusjon

Det er lett for oss som har et rødt hjerte og sinnelag å forgape seg i Revolusjonen. Som skal runge over jord, befri alle bundne treller, vi samles på valen med flagget stolt hevet i en illrød solnedgang. Det er lett å bli revet med. Tenk det, en verdensorden der alle er like, ingen er likere enn andre. Alle har de samme mulighetene. Det har ingenting å si hvor du kommer fra, på ordentlig. Det er Revolusjonen. Revolusjonen var opphavet til FARC-geriljaen, som siden 1964 har sloss for frigjøringen av den fattige befolkningen, mot imperialisme, mot de paramilitære, mot alle de onde – for det Gode. På sekstitallet begynte regjeringen en jordreform i Colombia – ta fra de små gi til de store – noe som endte med at mer enn firehundretusen mennesker var fordrevet fra gård og grunn i 1969, med en økning på førtitusen hvert år. Disse menneskene ble tvunget inn i den økende industrien i byområdene som billig arbeidskraft, uten rettigheter eller muligheter til å vende tilbake til det som en gang var deres. I dag er tallet på internt fordrevne i Colombia bare slått av Sudans, her vi snakker 4,5 millioner mennesker. Juliana, som vasker der jeg bor, er internt fordreven. Takk Gud for at vi flyktet med livet i behold sier hun balanserende på en kjøkkenstol mens hun rydder i krydderhyllen. Tenk at jeg hadde mitt eget hus sier hun mens hun ligger på kne og vasker i gryteskapet. Bare la tingene dine ligge, señora, sier hun til meg, jeg vet hvordan det er når en mister tingene sine, jeg skal ikke ta dem, hvordan kan noen ta noen andres ting når de har blitt frarøvet alt utenom livet sier hun mens hun feier gulvet på rommet mitt.

FARC-EP begynte som en forsvarsfront for bøndene, av og for befolkningen på bygdene, los campesinos, los pueblos. EP står for Ejercito del Pueblo – folkets hær. I dag er FARC-EP like forhatt som den offisielle hæren og de paramilitære gruppene. De har glemt hvordan man skal skille mellom venner og fiender, og har blitt rike på kokaintrafikk, noe som setter dem i samme leir som de paramilitære, som kanskje er hakket verre enn geriljaen – men de har i det minste aldri hatt noe spill med røyk og speil for å forkle seg som Robin Hood, noe FARC-EP prøver seg på den dag i dag. Som en av foreleserne mine sa, det er tiår siden noen ble med i geriljaen for en ideologisk grunn – de som er der i dag er der fordi det er en vei ut av fattigdommen, eller fordi de har blitt tvunget. Den samme foreleseren bemerket også tørt at det har gått med FARC-EP som det gjør med alle som sloss for en god sak – de ender opp som vanlige kriminelle. Man kan selvfølgelig stille seg kritisk til den siste påstanden, men noe sant er det kanskje i det han sa.

For kort tid siden gikk FARC-EP ut og sa at de ikke skal kidnappe flere for økonomisk vinning, og det var en stor dag i Colombia da de siste politifolkene som var holdt fanget, noen i snart femten år, ble sluppet fri uten noen betingelser, eller noe «politisk show» som en snakket om i avisene dagene før frigjøringen. Allikevel er det et ukjent antall mennesker som fremdeles holdes fanget, og man kan vel spørre seg om det å ha barnesoldater er å holde noen fanget?

Så hva skjedde med meg? Hvordan kunne jeg stille meg kritisk til tanken om Revolusjonen, som jeg egentlig støtter av hele mitt hjerte? Jeg så en film. FARC-EP Produccions. De tar sikkert imot bestillinger. Det var en film som viste hvordan FARC-EP tok til fange elleve politiske representanter i den colombianske byen Cali. De kledde seg som militæret, og ankom i en bil som så ut som den tilhørte hæren, lurte dem til å tro at de ble angrepet av geriljaen, fikk dem inn i bilen, og erklærer etter noen minutter «God dag damer og herrer. Vi er FARC.» Filmen sluttet med en voldsom ballade, og bilder av de fangede og bilder fra treningsleiren til FARC-EP ble vist i slow-motion. Særlig et bilde ble vist igjen og igjen. En geriljasoldat som klemmer en annen. Ti av de elleve representantene ble senere drept. De var helt vanlige folk. Kledd i helt vanlige klær. De skulle på et vanlig møte, en vanlig dag. For noen ble livet aldri vanlig igjen.

Den filmen gjorde et uutslettelig inntrykk. Bildet vi fikk se etterpå fikk meg nesten til å kaste opp. En halshugget gutt, med den døde kroppen stappet full av sprengstoff. Ti år gammel, kanskje elleve. Kroppen hans ble sendt til hæren innpakket i papir, med et kort. Man gråter av å lese kortet. «Dere hilste ikke høflig på oss forrige gang, så vi sender dere denne gaven.» Ti år gammel. Halshugget. Bondesønn. Var det ikke ham FARC-EP skulle beskytte? Et annet bilde, en gravid dame på vei til sykehuset. Skutt og drept.   Var det ikke henne FARC-EP skulle beskytte? Var det her Revolusjonen skulle kullseile?

Nei! I Colombia er det ikke helt lett å si at man er sosialist, det har mange negative konnotasjoner. Allikevel må en beholde troen på Revolusjonen. En dag er vi faktisk like, ikke bare i ordet, men i handlingene. Men vi kan ikke la grupper som FARC-EP ta patent på Revolusjonen, den tilhører folket. Folket som bare vil sloss for seg selv, folket som er frarøvet alle rettigheter. Juliana som vasker der jeg bor, som smiler bredt og sier man må jobbe hardt, så får man en gang tilbake det man hadde, mens hun tømmer kjøleskapet for gammel mat.

Ingen rosemarkering

En jente strener forbi oss, «hvor mange døde» oppfatter vi at hun sier i telefonen før hun er utenfor rekkevidde. Hvor mange døde. Tåregassen siger innover campus, og smellene fra molotov-cocktailene drønner i bakgrunnen. Senere får vi vite at to gutter er alvorlig skadet. Politiet har omringet universitetet – vi tar den nærmeste utgangen, med tårene rennende ukontrollert. Vi ringer hjem, kanskje noen er bekymret. Nyheten har ikke kommet til Norge. Nyheten om det kraftigste bombeattentatet i Colombia på mange år, rettet mot den tidligere innenriksministeren i Uribes regjering. Alle offisielle stemmer roper på geriljaen. Folket mumler om de paramilitære. Vi drar inn til sentrum. Gatene er travle. Folk selger blomster, frukt og kjeks som vanlig. Ingen sperringer. Folk på bussen ser helt vanlige ut. Trette etter en lang dag på jobb.   Avisene skriver om at attentatet kan påvirke den nylig igangsatte frihandelsavtalen med USA. De dødes navn skrives inn i den dystre statistikken, inn i glemmeboken. Ingen rosemarkering fyller gatene. Ingen løfter om mer demokrati eller samhold. Ingen kommer til å huske datoen. Vi bøyer hodet og toer våre hender.

En dør – to verdener

I dag har jeg ringt mamma og pappa og klaget over at Ipoden min har sluttet å virke og at det nesten ikke går an å lade mobilen lengre. Jeg har brukt over tusen kroner på å kjøpe flybilletter. Jeg var på et av de dyreste utestedene i Bogotá i går, og drog på nachspiel hos en fyr med en leilighet fylt av gullbelagte porselensfigurer.

Det ligger en gutt og sover i en søppelpose, med søppel i, utenfor inngangsdøren min.

Jeg har hatt ørebetennelse og har syntes veldig synd på meg selv. Den fikk jeg fordi jeg badet i svømmebassenget ved villaen vi leide forrige helg. Der jeg bor nå har vi ikke varmt vann, og det irriterer meg.

Det ligger en gutt og sover i en søppelpose, med søppel i, utenfor inngangsdøren min.

Jeg er drittlei alle klærne mine, og har store planer om å dra på shopping. Jeg liker ikke smaken av vannet i springen, så jeg kjøper flaskevann. Internettet er ustabilt, så jeg klarer ikke å bruke chatten på facebook. Han jeg sendte melding til i går har ikke svart.

Når jeg legger meg for å sove i verdens største seng med ullundertøy på og med to ulltepper, ligger det en gutt og sover i en søppelpose på andre siden av veggen.

Hvis sulten er loven, er oppgjøret rettferdigheten

Vi har endelig kommet oss til universitet etter en tur i banken, på vaskeriet, for å betale et depositum og for å ta kopi av studentvisumet – og slipper ikke inn. Vakten på andre siden av porten setter opp et strengt fjes og sier bryskt at det er problemer på innsiden – og det tikker inn en SMS fra en kompis med en advarsel om å begi seg inn på området. En helt vanlig fredag på La Universidad Nacional med andre ord. En ung gutt ble dyttet ut i veien av politiet – påkjørt og drept – og studentmassen på «La Nacho» tier ikke stille. Universitet er beryktet for et voldsomt engasjement, to kvartaler fra skolen er det parkert flere pansrede kjøretøy som er i beredskap så lenge universitetet er åpent – og skolegården blir rett som det er evakuert. Ingen snur seg etter de maskerte folkene som maler slagord i gangene, i klasserommene og på campus, ingen leer et øyelokk når det sprenges røykbomber eller er protestmarsjer som ljomer gjennom gangene.

Og til nå digger vi det. Studentene på Nacional lar seg ikke kue, og streiken vi var så forbannet på i vinter når vi drev med søknadsprosessen for å få studere her, har vi skjønt alvoret i. Regjeringen Santos har villet reformere «Ley 30» – lov nummer 30, som er loven som omhandler de offentlige universitetene – for å åpne opp for en delvis privatisering og for å underlegge universitetene strengere kontroller fra myndighetenes side – noe både studentene og de ansatte motsetter seg.   Som en venn av meg sa; hva gjør det om jeg mister et semester av utdannelsen om det kan bidra til at fremtidige generasjoner faktisk får en utdannelse? Foreløpig er utdannelsen på Nacional nesten gratis – helt gratis for de som ikke kan betale, og differensiert for andre elever, etter hvor i byen de kommer fra (Bogotá er delt i 6 sosio-økonomiske strata, der 6 er høyest – for å si det sånn bor jeg og Maren i strata 2), etter om de har gått på privat eller offentlig videregående, foreldrenes inntekt osv. Universiteter som har blitt private kan plutselig velge hvilke strata de vil ha elever fra, og de begynner ofte på 4.

Utdannelse er den eneste veien til fremtiden, og den offentlige utdannelsen som Colombia har i dag er noe andre land i Sør-Amerika bare kan drømme om. Å si at vi går på Nacional gir oss mye creds i alle miljøer, selv om vi ikke akkurat har gjort noe for å komme inn utenom å være de eneste søkerne fra UiO, og jeg har møtt flere som har villet gå der, men som ikke har kommet inn – og som «må ta til takke» med en utdannelse fra en privat institusjon. I Peru er drømmen å gå på et privat universitet da et vitnemål fra et offentlig ikke er verdt blekket det er printet med – og det er en drøm som er langt utenfor rekkevidde for mange. Derfor fortsetter protestene og de regelrette opptøyene på La Nacional, og det vil fortsette til La ley 30 er blitt til jord.

Nå skal det sies at lovendringen ikke er det eneste det kjempes om. Slagordene på veggene sier «Demokrati nå!», «Ned med kapitalismen», «Leve Bolivar», «Leve FARC» og – min absolutte favoritt – «Hvis sulten er loven, er opprøret rettferdigheten» (Si hambre es ley, la rebelión es la justicia). Selv om Colombia har kommet godt på vei med utdannelsen, herjes landet fremdeles av store sosiale utfordringer, først og fremst på grunn av kokainen, de paramilitære gruppene, de interne flyktningene og geriljaen. Studentene ved La Universidad Nacional har ikke glemt disse konfliktene, og vi gjør oss klar for flere dager med stengte porter, røykbomber og bevæpnet politi.

Ønsker man en endring i denne verden nytter det ikke med toede hender.

(Jeg klarer ikke å legge ut bilder på bloggen, det var vanskelig nok med et stakkars bilde av Jesus, så det blir lagt ut på facebook – for de som kan se dem der.)

Krigen om vannet

De siste årene har vi hørt at i en overskuelig fremtid kommer vi til å slåss om vann, ikke olje. I Peru har krigen allerede begynt.

Tallene er enhver økonoms våte drøm: 4.800millioner dollar i investeringer, 4.076millioner dollar i klingende mynt til statskassen og 6000 nye arbeidsplasser i konstruksjonsfasen. Disse tallene fra gruveutbyggingen av Yanacocha i Andesfjellene i Peru, kun seks kilometer fra byen Cajamarca, brukes som et kraftig pressmiddel for en ny gruveutbygging – Minas Conga – kun 24 kilometer fra Yanacocha.

Congas er et område som inneholder mye kopper, og mye gull. Dessverre er reservene lagret i bakken under 4 store innsjøer som per i dag er de eneste vannkildene de som bor i dette området har. Flesteparten er bønder, og er avhengige av vannet både til dyr og avlinger – og selvfølgelig til seg selv. Planen er å drive «surface mining», overflate-gruvedrift om det kan sies på norsk, og å drenere ut de 4 innsjøene. De regnes å være mer enn 1500 år gamle, og er unike økosystemer. Befolkningen skal sikres vannforsyning med 3 nye vannreservoarer, som ifølge utbyggerens egen rapport er sikrere og mer stabil enn den de har i dag. Og utbyggeren? Newmont Mining, USA.

De lokale styresmaktene har sagt nei fra starten av. Ingen i området ønsker utbyggingen. Ifølge avisen «El Comercio» er argumentene deres rent svada – ta vare på naturen, inntrykket av det naturlige, tradisjonen og kulturen – tenk å sette det foran skinnende mynt! Men den lokale regjeringen har skjønt det. Pengene kommer ikke dem til gode. Og spesielt ikke dem de representerer.  I Yanacocha har det kommet til flere voldelige sammenstøt mellom politi som beskytter gruvene og lokalbefolkningen som har sett seg leie på brutte løfter – hvor blir det av fremskrittet? Veien ut av fattigdommen? Hvorfor er det styresmaktene i Lima som tjener penger, og herrene i dress i skinnende biler, når det er de som har gitt fra seg livsgrunnlaget sitt? Derfor tar lokalbefolkningen opp kampen, og hele februar har gått med til en kjempestor protestmarsj landet rundt, streiker og boikotter.¡Agua sí, oro no!

Den samme kampen kjempes også i jungelen, men her er det ikke gruvedriften som er den store trusselen, men oljeindustrien. De siste 40 årene har utenlandske oljeselskaper herjet som de vil i jungelen, blant dem ConocoPhilips og Shell som de største, og vannbassengene Corrientes, Tigre, Pastaza, Chambira og Marañon er i dag så forurenset at lokalbefolkningen ikke kan bruke vannet slik de gjorde før, og ikke spise fisken, om det i det hele tatt er fisk igjen. Iquitos er også direkte truet. ConocoPhilips har fått konsesjon til å starte oljeboring i elven Nanay, som er den elven Iquitos henter drikkevannet sitt fra.

Så hvorfor skjer dette? Er det korrupsjon? Uvitenhet? Ignoranse? Jeg tror vi trygt kan si at det er en blanding av alle. Oljeselskapene blir loven i små landsbyer. De kommer med strøm, klinikk, klær kanskje, nye båter. De betaler en som er høyt på strå slik at han kan overbevise de andre, før han selv flytter fra landsbyen. De blir lovet – uttrykket gull og grønne skoger passer seg ikke – en bedre fremtid, penger. Men hva skal vi med pengene? Når vi ikke kan leve av det skogen gir oss? Når vi ikke kan bade i elven? Når dyrene våre dør? Pengene sier Conoco – de er alt. Enig nikker Newmont. Og setter seg inn i sorte biler og helikoptre og forlater fremtiden i ruiner.

Kilder

http://www.alertaperu.pe/publicar/nacionales/2365-orpio-convoca-a-movilizacion-contra-petroleras-en-iquitos.html

http://www.newmont.com/south-america

http://elcomercio.pe/economia/1333356/noticia-todo-lo-que-tienes-saber-sobre-proyecto-minas-conga

Party-Jesus in the house tonight

Jeg har de siste 2 årene hatt en favorittjesusfigur. Og jeg er sikker på at hvis Jesus mot formodning kunne kommet tilbake fra himmelen forutsatt at han faktisk oppholder seg der – så hadde det vært hans favoritt også. (Hvis han i det hele tatt hadde kjent seg igjen, hva om han var kortvokst, skallet og tjukk?) Dette er nemlig transvestitt-rocke-Jesus, en herlig blanding som Jesus kunne stått for. Jesusfiguren har på seg noe som tydelig er en nattkjole med blondekanter, puffermer og en dristig splitt på hvert lår – og det er lett å se at han spiller luftgitar på korset han holder. Figuren står selvfølgelig i katedralen i Iquitos.

Men – for noen dager siden fikk jeg en åpenbaring her i Bogotá. En annen jesusfigur som konkurrerer med favoritten! Denne figuren viser Jesus på korset, iført skjørt. I og for seg ikke særlig spesielt, men dette er et paljettskjørt, et glinsende rødt paljettskjørt – rett fra 90tallet. Så skulle jeg stikke innom kirken i dag for å ta et bilde – da var paljettskjørtet byttet ut med et lilla chiffonskjørt med gullkanter. Jeg gir meg ende over, for en stil. Det er heller ingenting i veien med at han har overkropp som en body-builder. Dette er mannen som er klar for å feste; Party-Jesus er det nye kallenavnet. Det er en Jesus jeg kan like.

 

Rocke-transvestitt-Jesus

Party-Jesus

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anexe, du finnes ikke her

-          Hvordan staver du navnet ditt? Med x?

–          T. To t’er.

–          Og to n’er?

–          Nei. En.

–          Anex?

–          Ingen x. T. To t’er. Og den siste bokstaven er e.

–          Anexe?

–          UTEN X!

–          Åja, med t?

Denne samtalen har jeg hatt opptil to ganger om dagen med hun som er ansvarlig for de internasjonale studentene ved Universidad Nacional de Bogotá. Et prestisjefylt universitet, best i Sør-Amerika på juss og statsvitenskap i følge alle her i Bogotá. Du betaler deg ikke inn, du må kvalifisere deg, og det blir mye beundring å høste for oss når vi sier at vi studerer ved «La Nacional».

De er kanskje best i Sør-Amerika på studier, men følger den vanlige sør-amerikanske oppskriften på byråkrati. Den samme señoraen som i desember sendte oss en mail der det stod at alt var i orden med søknadene våre, og at de kun ventet på svar fra fakultetene, sier i februar at vi ikke finnes i noen registre, at de aldri har hørt om oss, at de aldri har fått noen søknader. Etter flere telefonsamtaler som den ovenfor for å få henne til å stave navnet mitt rett, fant hun oss i papirene – og oi, noen hadde glemt å sende søknaden til fakultetet. Først var forslaget at vi ventet til 1. mars før vi fikk svar, men da ble jeg så sint at jeg i ren fortvilelse ropte i telefonen «dette er din feil» og brukte 2. person entall, noe en ikke gjør når en snakker med sjefen for det internasjonale kontoret. Hun ble såpass satt ut at hun lovet å fikse det samme dag, og to timer senere kom beskjeden om vi får svar 23. februar, og vedlagt en offisiell invitasjon til informasjonsmøte for utenlandske studenter den 25. februar, som merkelig nok er en lørdag, så vi har en mistanke om at det kanskje ikke blir tilfelle.

Og hvem er vi? Jeg har fått selskap av Maren fra Oslo, som skal være her et år om hun får det til. Vi blir begge sure om vi ikke spiser, vi spiser like mye når vi først gjør det, Makano og Mi niña bonita er favorittene – og hun er kjempegod til å dansa salsa, noe som er ganske irriterende for å være helt ærlig, kurset jeg tok i Lima for 2 år siden er blitt et blekt minne. Nå som jeg har flyttet inn i en leilighet i La Candelaria, det historiske sentrum her i Bogotá er vi naboer, og jeg tror vi får det kjekt sammen. Leiligheten er helt nydelig, to etasjer med tregulv og hvitkalkete vegger – og på soverommet er det en liten balkong. Jeg flotter meg her frem til midten av mars da jeg skal finne noe billigere, enn så lenge lever jeg livets glade dager.

Bogotá er en helt spesiell by – og jeg har aldri truffet hyggeligere mennesker. Det er få turister her, og enda færre studenter – så alle er interessert i at vi skal ha det best mulig. Og det føles ikke som den type vennlighet som det er noen baktanker med – alle aldersgrupper og begge kjønn tar kontakt, og nå har jeg sikkert 15 mailadresser og 10 telefonnumre som jeg har fått av vilt fremmede folk – på butikken, på bussen, på markedet, taxisjåfører – som sier «ring meg/skriv hvis du trenger hjelp, hva som helst». Ingen spør etter mitt nummer, men gir derimot sitt eget, noe jeg tar som et godt tegn. Her kan en også gå ganske uforstyrret på gaten, uten kysselyder, tuting, hoing, eller slengbemerkninger, selv om tendensen tok seg opp i går da folk hadde fått litt alkohol i blodet. Men generelt er folk de hyggeligste jeg har møtt. Alle sier at det er fordi vi er utlendinger, og det er sikkert sant, men jeg tviler ikke et sekund på at de samme absolutt ville strakt ut en hjelpende hånd til en landsmann, uavhengig av hudfargen.

Bogotá er relativt dyrt – særlig kollektivtrafikken, noe som gjør det ganske vanskelig for folk flest. En tur med TransMilenio, som er en busstrasé som dekker store deler av Bogotá koster 1750 pesos – cirka akkurat én dollar. I Stavanger betaler man hårreisende 27 kroner, tror jeg det er, for en tur med bussen, så det kan ikke sammenlignes – men her er det veldig dyrt. Vanlig buss koster 1500 pesos – og det finnes ikke rabatter for studenter, barn eller gamle. For første gang har jeg sett et taksameter i Sør-Amerika, og her kjører taxiene etter tariff, og alle taxiene tilhører selskaper. Jeg tar meg i å savne forhandlingene med taxisjåførene i Perú, og forbanner det velordnete systemet de har. Klokken 22 stenger alle restauranter utenom noen skeive sjapper i mørke smug, og i går (fredag) stengte butikkene langs hovedgaten 18.30.  Utestedet vi var på stengte klokken 2, og alkoholprisene er ikke behagelige. Selvfølgelig kan det ikke sammenlignes med rigide og dyre Norge – men i forhold til de andre landene jeg har vært i i Sør-Amerika er Bogotá ¡carisimo! som vi ville sagt på godt spansk. Men selskapet er godt, risen er god, nettene er lange før kulda setter inn, hoppsann heisann falleralera,vi fløy omkring mellom trærne på Avenida Jimenez – og i kveld går turen til Sona Rosa som er det hippeste av det hippeste sammen med noen venner av Maren fra Ecuador som er på jobbreise i Bogotá – hørte vi free drinks anyone?

Marca asi!

I Iquitos er det umulig å unnslippe den politiske reklamen. Når partiene driver valgkampanjer, oppsøker de folk og tilbyr seg å male husene deres – haken er at huset blir malt i partiets farger, med slagord, navn på politikere, og partiets emblem, som er det aller viktigste. I Peru består nemlig stemmeseddelen av emblemer – eller symbol om man vil, som man skal krysse ut for å stemme på. Partiet «Pro Loreto» har et tre, «Motor del Desarollo» har en motor og «Partido Peruano» har en hane. Trikset er altså å få mest mulig folk til å gjenkjenne akkurat ditt symbol, slik at når de skal stemme, så setter de krysset der.

I bunn og grunn kan vel dette kalles propaganda. Hvis du bor i et hus med motoren til «Desarollo» malt på utsiden, er nok sjansen stor for at du kommer til å stemme på den – å få tak i informasjon om hva partiene og kandidatene står for, og ønsker å gjennomføre, er nesten umulig, og enda lengre utenfor rekkevidde for en som ikke kan lese eller skrive. Det eneste håndfaste er selve symbolet, som du ser dag ut og dag inn, på din egen vegg, på naboens, og i resten av kvartalet.

På en måte kan en si at symbolavkrysningen er en metode for å forsikre seg om at alle kan stemme, noe som i tillegg er obligatorisk i Peru – du trenger ikke å kunne lese og skrive, slik blir alle inkludert. Jeg vil allikevel påstå at det tvert i mot er en kynisk måte å sanke stemmer på, og den oppmuntrer heller ikke til en utvikling av befolkningen. Måtte velgerne i det minste kunne lese navnet på partiet har man et minimum av forståelse, og kanskje det minimumet kunne blitt til noe større.

Stor er også distribusjonen av gaver i kampanjeperioden. I Belen løper halvparten av barna rundt med t-skjorter med symbolet for «Pro Loreto», mens resten har stolt hanen fra «Partido Peruano» på brystet. Det er ikke bare t-skjorter som blir delt ut, men også ris, matolje, bananer, fotballer, volleyballnett, planker, gryter – og ryktene vil ha det til at «la rata china – kinarotta» (som er mitt nye favorittnavn på Keiko Fujimori), under presidentvalget i fjor sommer delte ut hele kjøkken til folk i de mest marginale områdene av Lima, i bytte for stemmene deres.

Hadde jeg hver dag bekymret meg for om barna mine fikk nok mat, hadde nok jeg også stemt på ham som gav meg et års forsyning med ris – eller et nytt kjøkken. Hvis du i tillegg har symbolet ditt malt på alle husvegger langs hovedveien, og har betalt de som bor der for å få male det – er nok ikke veien så lang til valgseier.

Folk i Iquitos lar seg allikevel ikke lure. Den regionale presidenten, Ivan Vasquez, er i hardt vær etter at han har brukt julegratsialet til lærerne i regionen på et oppkjøp av «nyttige artikler» som ingen vet hva er eller har sett – og har siden lovet at utbetalingen skulle komme i løpet av januar. Nå driver folk hver dag og samler inn underskrifter for å få Vasquez til å trekke seg fra stillingen, og etter ordene folk bruker når de snakker om han, blir det en vanskelig periode å avslutte om han skulle komme til å ikke trekke seg. Folk er også veldig misfornøyde med et kinesisk selskap som har fått konsesjon til å fikse vannrørene i hele Iquitos – et i og for seg spennende prosjekt som skal garantere at alt vannet blir renset før det blir sluppet ut i elven igjen – problemet er at de ikke fikser noe, bare ødelegger. Halvparten av veiene er for tiden stengt, og resten er fulle av dype hull som ikke er merket på noen som helst måte – flere steder har veien kollapset etter regnskurer – og til nå har 5 stykker omkommet i ulykker forårsaket av de dårlige veiene. Å kjøre etter at solen har gått ned har blitt en risikosport, og jeg har selv sittet med hjertet i halsen etter en bråbrems foran et hull som var umulig å se. I tillegg har regjeringen malt alle offentlige steder, parker, gelendre, trapper, lyktestolper, i blått og gult – det ser helt jævlig ut. Misnøyen er med andre ord stor – og de siste underskriftene ligger snart på bordet hos Ivan.

Jeg tror og håper denne kampanjen åpner øyene til folk flest, og trigger dem til å stille flere spørsmål til sine politikere, utfordre dem på valgløftene, og faktisk be om informasjon – ikke bare ta imot den nye fotballen med skinnende øyne. En dag blir kanskje politikerne nødt til å ta velgerne på alvor og faktisk stille med en gjennomtenkt politikk, ikke bare et symbol som er lett å huske.

Jungellivet

Ingen kan si at jeg er spesielt kresen på standard på overnattingssteder, restauranter eller mat – her i Iquitos er min absolutte favorittspiseplass markedet i Nanay der du kjøper stekt fisk og banan, med katter og hunder overalt, søppel tråkket ned i gjørmen, fluer, pest og kolera. Men standarden på hostellet der jeg bodde de to første nettene i her i Iquitos var til å bli dårlig av.

Det første som møter meg på badet på sovesalen er en do der noen tydeligvis har lidd av dårlig mage, og et oversvømt gulv. Man skjønner fort hvorfor det er oversvømt når man skrur på vasken og alt vannet renner ut på gulvet gjennom et lekk rør. Noen har sjarmerende nok skrevet «do not use» med tusj på kranen, men det er ikke så lett å se i og med at lyset ikke virker. Sluken i dusjen er full av hår, og også her renner det over og ut på gulvet. I Peru kaster man ikke dopapir i do, men i en bøtte ved siden av, og på en 4manns sovesal med en bøtte på størrelse med en juicekartong bør den bøtten tømmes ganske ofte, noe den ikke bar særlig preg av å ha blitt. Det minste man forventer på en sovesal er et skap til å ha tingene sine i som man kan låse, men da jeg spør etter det blir jeg henvist til den andre sovesalen – og valget blir mellom bad eller skap. Med varmen som er i Iquitos er absolutt bad «et must», og jeg må pent oppbevare verdisakene i resepsjonen i en kasse under disken. Trygt og godt.

Da jeg forlater hostelet klokken 12 er dopapiret brukt opp, og jeg spør på vegne av oss som bor der om det går an å skaffe nytt. No hay problema señorita, men da jeg kommer tilbake klokken 19 er det fremdeles tomt. Jeg spør en gang til når jeg går klokken 20, og kommer tilbake klokken 23 til en tom dorull. De i resepsjonen som har nattevakt har sovnet i hver sin sofa, og min nye tyrkiske venn må be meg vente med å legge meg til han har kjøpt sigaretter slik at jeg kan åpne inngangsdøren for ham. Esken med verdisakene har ingen sett, før det viser seg at den ble flyttet til en skuff i stedet for – hvem flyttet den? Ingen vet.

Min tyrkiske venn har bodd på dette hostelet en måned i strekk for en stund siden, og kommenterer tørt at han ikke har sett noen vaske rommene noen gang, heller ikke badene eller håndklærne, som alle er fulle av huller. Som sagt, jeg er ikke så kresen. Men å dele et bad med 3 ukjente mennesker som bærer preg av å ikke ha blitt vasket, ja den siste måneden, og ikke vite om man kommer inn om kvelden eller ikke – det var greit for 2 netter. Så nå bor jeg lykkelig på et enerom med eget bad som ikke er oversvømt, med min egen vifte og myggnetting på vinduene – to sekunder fra La Restinga!

Utenom hostelet har de første dagene i Iquitos vært helt fantastiske. Turen gikk rett til La Restinga, prosjektet jeg jobbet for for 2 år siden – og alle som var der, noen kjente kjære fjes og noen nye, ble med meg til Nanay for å spise helstekt sabalo og tacacho – en slags banankomle – mat jeg har drømt om å spise de siste 2 årene. På kvelden var turen kommet til drinker jungelstyle – knust fersk frukt, i dette tilfelle camu-camu og cocona, vodka og is, hjemme hos sjefen for La Restinga, Puchin – mannen med verdens største hjerte. Vamos a la fiesta! – og endte opp på nattklubben Copacabana, før turen gikk til baren Ikaro som holdt åpent for at vi skulle komme – full og lykkelig spaserte jeg tilbake til helvetes hostel langs elvepromenaden og så livet i de flytende husene sakte men sikkert ta til sin vante gang, mens solen tørket opp de siste regndråpene. Det ble en tung dagen derpå, men et besøk hos verdens beste vaskeri, en oppvisning i capoeira og en tur i mototaxi med min gode venn Pascual gjorde dagen til et nytt kapittel i jungeleventyret.

I dag traff jeg min gode venn Pury som jobber på La Restinga, og hun inviterte meg til Belen – bydelen vi jobbet i. Belen er en slum som blir oversvømt når eleven stiger om sommeren, og nå kan man kun komme seg fram med båt. For et gjensyn. Lokalet der jeg jobbet har blitt et lagerhus, selv om poenget med lokalet er at det skal være for alle i bydelen – noe myndighetene visstnok har glemt. En av de guttene som jeg holdt aller mest kjær i gruppen av unger får ikke gå på skolen lengre, og heller ikke være med på opplegget La Restinga har, noe som er veldig vanskelig å akseptere.

Belen er helvete på jord, samtidig som det er verdens fineste sted – et sted jeg aldri kan forlate. Å være i Iquitos er som en drøm. Det føles som om det var en uke siden jeg var her sist, samtidig som det føles som ti år siden. Det var her jeg ble for alltid ødelagt, men hel på samme tid. Jeg prøver å se litt etter hjertet mitt også, men finner det ikke – så det er best at det blir her, da vet jeg hvor jeg har det.

¡Por qúe llorar si puedes bailar/ por qúe sufrir si sabes gozar!

Hallo adjø

Jeg klarer ikke å se ham i øynene. Hver gang jeg gjør det er jeg 2 år tilbake i tid, og da så jeg på ham med begjær. Hender som pleide å knytte fingre holder rundt hvert sitt glass. Ordene strekker ikke til. Noe stort ligger i alt som blir sagt, men det forblir med tausheten. Alt som er ditt som en gang var mitt – merket på øyet, den tynne tråden rundt håndleddet, arret på halsen – er der fremdeles, men utenfor rekkevidde. Den virkeligheten som var vår finnes ikke lengre. Det er ikke oss. Det er du. Og meg.

Alene sammen for en kort stund, og vi vet at vi aldri skal sees igjen.