President på prøve

Så ble han valgt til slutt, sosialistpartiets François Hollande, til den femte republikkens syvende president, dog med mindre margin enn forventet. Eks-president Sarkozy tok innpå på tampen av valgkampen, og kanskje var han likevel ikke så upopulær som flere av de venstreorienterte franske mediene ville ha det til. At Sarkozy skulle få fullføre hans og Angela Merkels redningsaksjon i Europa var argumentet mange brukte for likevel å stemme på Sarkozy i andre runde, til tross for hans utradisjonelle lederstil og bling-bling-livsstil.

Å være en krisenes mann (Sarkozy fikk mye creds for å ha tatt tak i Georgia-krisen i 2008, samt måten han ledet formannskapet i EU under finanskrisen samme høst, i tillegg til å begi seg ut på ny krisehåndtering nå sist i eurosonen) hjalp imidlertid ikke. Hollandes lovnader om endring, med slagordet “le changement, c’est maintenant” (“endringen, den skjer nå”, med et snev av Obama-entusiasme à la 2008), overbeviste et flertall av velgerne som valgte ham til president med 51,64% av de avlagte stemmene.

Om det hjelper å være en “normal” mann, slik Hollande omtales, vil tiden vise. Hollande har gjennom hele valgkampen spilt på Sarkozys upopularitet og forsøkt å fremstå som hans motsetning. Den tilsynelatende lite flatterende betegnelsen “l’homme normal” har Hollande snudd til sin fordel og innlemmet i egen språkbruk. Han klarte å overbevise en tilstrekkelig del av befolkningen at det nettopp er en normal og pragmatisk president Frankrike trenger de neste fem årene.

Hollande ble tirsdag offisielt innsatt som president, og brukte allerede sin første dag i presidentembetet til å peile ut kursen for sin presidentperiode. I tillegg til å avlegge den ukjente soldats grav ved Triumfbuen et tradisjonelt besøk, avla Hollande også minnesmerkene til Jules Ferry og Marie Curie en visitt, før han tok turen til mottagelse i Rådhuset i Paris, og deretter til Berlin.

Jules Ferry var mannen som skapte og innførte prinsippet om offentlig, gratis og obligatorisk skolegang i Frankrike basert på de republikanske prinsippene og skillet mellom stat og religion (laïcité), mens Marie Curie er kjent som polsk-fransk fysiker og kjemiker, og den første kvinnelige vinner av en nobelpris (som hun vant to ganger, henholdsvis i fysikk og kjemi). Disse to symboliserer mye av det Hollande har vektlagt i sin kampanje, nemlig satsning på utdanning (han lover 60 000 flere stillinger i skoleverket. Hvor han skal ta pengene til å gjennomføre dette fra er foreløpig et mysterium) og ønsket om å (gjen)forene franskmenn om felles verdier. Hollande mener Sarkozy har bidratt til splittelse blant franskmenn, særlig når det gjelder spørsmål om innvandring og integrering, og trekker derfor frem Marie Curie som en solskinnshistorie på den fronten.

Etter disse symbolske visittene, gikk turen som nevnt videre til Berlin. For første gang fikk Hollande møte Merkel som i valgkampen takket nei til å møte ham. Mye spenning har vært knyttet til dette første møtet, selv om man ikke kan si at det kom så veldig mye nytt ut av det. De to statslederne proklamerte begge at de ser frem til å videreføre et tett samarbeid mellom de to landene, slik deres forgjengere har gjort det før dem. Ingen bombe, med andre ord.

Hollandes kjepphest i Europa-spørsmålene (NB: når franskmenn snakker om “Europa” er det som oftest EU de mener. Dette kan virke litt forvirrende for en nordmann som automatisk tar til motmæle når noen påstår at Norge ikke er i Europa..) har vært å innføre veksttiltak og begrense innstrammings- og sparepolitikken som Merkel og Sarkozy har sått i bresjen for. Her er Hollande og Merkel fortsatt uenige, og tirsdagens møte i Berlin ser ikke ut til å ha endret deres standpunkt drastisk. Hollande har imidlertid, siden valget, fått støtte fra flere økonomer, samt partifeller i andre EU-land, og det kan derfor se ut som at Hollande har fått den nødvendige selvtilliten han trenger til å presse gjennom en kursendring i krisehåndteringen. Det greske valgresultatet med påfølgende nyvalg, ses også i Hollande-leiren som et resultat av en sparingspolitikk som kun skaper usikkerhet og fortvilelse i befolkningen, og kan ha styrket oppslutningen om en ny vekstpolitikk i EU.

Hollande har også fått tid til å utnevne ny statsminister og regjering siden sin innsettelse tirsdag. Ikke overraskende ble den parlamentariske lederen for sosialistpartiet, Jean-Marc Ayrault, bedt om å lede og forme en ny regjering. Det politiske samarbeidet mellom Hollande og Ayrault strekker seg langt tilbake, og de to har symbolsk nok sittet side om side i nasjonalforsamlingen i mange år. Ayrault er en loyal støttespiller for den ferske presidenten, og har i tillegg gode tyskkunnskaper og kontakter på toppnivå i tysk politikk, noe som kan være viktig i disse EU-krisetider.

Den nye statsministeren kunngjorde onsdag listen over sine 34 ministre, hvorav antall kvinner og menn er likt. Dette likestillingsprinsippet har vært et viktig løfte i valgkampen, og er som en likestillingsrevolusjon i fransk politikk å regne. Landet gav kvinner stemmerett først i 1944, og politikk, akademia og media domineres fortsatt av menn. Håpet er at et ministerium for kvinners rettigheter kanskje kan bidra til et mer likestilt Frankrike.

Som ventet har Ayrault også gjort plass til andre enn kun sosialistpartiets politikere i regjeringen. De Grønne har fått ansvaret for to departementer, mens Christane Taubira fra de radikale har fått ansvaret for justisdepartementet (Eva Joly fikk ingen ministerpost i denne omgang, og er nok skuffet over det). Av de nye regjeringsmedlemmene er det imidlertid få som har ministererfaring. Det har heller ikke Hollande eller Ayrault. 30 av regjeringsmedlemmene er ferske i ministerrollen, noe som skaper en viss bekymring blant franskmenn. Ayrault som mangeårig parlamentarisk leder for PS har likevel tungtveiende erfaring, og Laurent Fabius, som er utnevnt til utenriksminister, har erfaring fra statsministerjobben under Mitterrand. En noe uerfaren regjering er altså resultatet av Hollandes løfte om endring i fransk politikk, men også konsekvensen av at Frankrike ikke har hatt en sosialistisk regjering på ti år.

Med en ny regjering på plass, og flyttebilen snart på veg til Elysée-palasset, står utfordringene likevel i kø for den nyvalgte presidenten. Han deltar i helgen på G8-toppmøtet på Camp David, og det blir hans ilddåp på den internasjonale arenaen. I Frankrike starter nå valgkampen frem mot valget av ny nasjonalforsamling (10. og 17. juni) for fullt, et valg som kan snu opp ned på regjeringssituasjonen. Vinner høyresiden valget vil Hollande bli nødt til å utnevne en høyre-regjering (og man får en kohabitasjon). Ayrault og co har derfor bare noen uker på seg til å skaffe nødvendig regjeringstillit. Det forsøker de på allerede torsdag i sitt første statsråd. Her har Ayrault lovet å vedta en lønnsreduksjon på 30% for alle ministre (noe Hollande også har innført for sin egen del).

Jeg for min del har fått sommerferie og nyter late dager i Paris! Derfor blir det nok fortsatt blogging med ujevne mellomrom fra min side, men skal i det minste gjøre opp Sciences Po-status før jeg setter kursen hjemover om noen uker.

A bientôt sur le blog!

Helga

Kampen om 1. mai

Arbeidernes dag midt i en intens valgkampinnspurt gav presidentkandidatene en utmerket anledning til å markere sitt kandidatur. Årets franske 1. mai ble dermed særdeles politisk da alle politiske farger ville bruke dagen på sin måte.

Sarkozy var tidlig ute med å invitere til 1. mai-møte. Han har sett seg lei på det han mener er venstresidens 1. mai-monopol, og erklærte like etter første runde i presidentvalget at han på arbeidernes dag ville holde et folkemøte for “le vrai travail” (“det ordentlige/ekte arbeidet”). Med en slik formulering hisset han nødvendigvis på seg venstrefolk og fagforeninger, samt skapte uenighet innad i eget parti.

Det er ikke godt å si hva henholdsvis ekte og falsk arbeid er i følge Sarkozy. Han har siden uttalelsen prøvd både å benekte og forklare den, men dette uten å lykkes med å rette opp fadesen. Sarkozy har forsøkt å forklare at “det ordentlige arbeidet” er utført av de som “arbeider hardt, står opp tidlig, og legger seg sent”, men måtte innrømme, dog etter mye om og men, at han egentlig mente å snakke om “une vraie fête du travail” (“en ordentlig 1.mai-feiring”). Det forandrer forsåvidt lite, da det å introdusere dikotomien ekte og falsk kun har skapt uklarhet og uenighet.

Kritisk til politiske fagforeninger

Uheldige uttalelser til tross. Sarkozy har likevel fått frem sitt budskap og kritikk av fagforeningene som han mener i for stor grad tar politisk parti på vegne av sine medlemmer.

- Fagforeningenes rolle er ikke å drive med politikk. Det er ikke de som styrer dette landet, men regjeringen. Legg fra dere ideologien og senk det røde flagget. Vi vil ikke ha klassekamp og sosialisme, men nye prosjekt for Frankrike, sa Sarkozy til 200 000 tilhengere ved foten av Eiffeltårnet i Paris.

Fagforeningene på sin side feiret 1. mai på tradisjonelt vis med opptog gjennom gatene. Over 250 000 mennesker møtte opp i Paris, og mange var tydelig oppildnet av president-kandidatens fagforeningskritikk og “le vrai travail”-snakk. Sarkozy-motstanden er tydelig stor blant fagforeningene, og plakatene som oppfordet til å «gi Sarkozy sparken 6. mai», var like mange som fagforeningsflaggene. Dette til tross for at bare fagforeningen CGT (dog den største) har gått ut og oppfordret sine medlemmer til å stemme Hollande fremfor Sarkozy.

Hollande ikke å se i opptoget

Til tross for at partitoppene i Parti Socialiste deltok i 1. mai toget, valgte Hollande å gjøre mindre ut av 1. mai enn hva mange forventet. Han reiste til Nevers for å hedre den tidligere arbeideren og statsministeren Pierre Bérégovoy. Bérégovoy var statsminister under Mitterrand, men begikk selvmord 1. mai 1993.

Ved ikke å delta i det tradisjonelle 1. mai-toget, kan det virke som at Hollande, som i likhet med Sarkozy trenger støtte fra både sentrum og ytre-høyre, ikke ønsker for mye fokus på sitt forhold til fagforeninger og venstresiden i dagene før den avgjørende valgrunden. Mindre enn 10% av franskmennene er organisert i fagforeninger, og størsteparten av velgerne i opptogene 1.mai vil nok uansett gi sin stemme til han, om det så måtte være som en protest mot Sarkozy mer enn støtte til Hollande. Bérégovoy er selvfølgelig et viktig symbol for PS, men det beskjedne arrangementet i Nevers satte Hollande tydelig i skyggen av de grandiose 1.mai-sammenkomstene i Paris. Samtidig kan turen til Nevers være en måte for Hollande å markere fagforeningenes uavhengighet. 

Le Pen vil stemme blankt

Marine Le Pen og Front National (FN) brukte også arbeidernes dag til å samle sine politiske styrker. For FN har 1. mai blitt en anledning til å hedre nasjonalheltinnen Jeanne d’Arc, og tusenvis av Le Pen-tilhengere samlet seg på Place de l’Opera i Paris. Siden det historiske valgresultatet i første runde har Le Pen brukt tid på å fordøye den potensielle politiske makten oppslutningen hennes har gitt henne, og ventet til 1. mai med å gi velgerne signal om hvem hun støtter i andre runde.

Le Pen har ikke vært nådig i sin kritikk av Sarkozy og Hollande, og det er derfor ikke så overraskende at hun 1. mai annonserte at hun stemmer blankt i andre runde. “Søndag stemmer jeg blankt, i juni stemmer jeg “bleu-Marine”” (ordspill på marineblå og fornavnet hennes Marine).

Fokuserer på parlamentsvalget

At hun nå satser alt på parlamentsvalget i juni er heller ikke så overraskende. Marine Le Pen tenker nok langsiktig, og fortsetter sin kamp for å gjøre Front National til et mer moderne og legitimt ytre-høyre-parti enn hva hennes far grunnla. En måte å gjøre det på er å oppnå seter i nasjonalforsamlingen. Siden parlamentsmedlemmene velges i enmannskretser, er det vanskelig for FN å få mandater. Det skal likevel ikke forundre meg om Le Pen i medvind klarer å oppnå FNs første parlamentsseter på flere tiår.

Hva betyr så Le Pens blanke stemme for Hollande og Sarkozy? Le Pen oppfordret 1. mai egne velgere til å stemme etter egen overbevisning. Likevel vil nok mange følge hennes eksempel. Sett anti-system retorikken som FN fører, vil det å stemme blankt (eller å bli hjemme) være en fristende protestmulighet for partiets velgere. Til syvende og sist vil nok dette gagne Hollande mer enn Sarkozy, da størsteparten av FN-velgerne i utganspunktet står politisk nærmere sistnevnte enn førstnevnte.

Avgjørende debatt

Valgkampen spisser seg som dere skjønner til her i Frankrike. I morgen (eller, nå er det vel gjerne blitt i dag, 2. mai,) møtes Hollande og Sarkozy til den første og eneste debatt-duellen mellom første og andre valgrunde. Opp gjennom årene har disse duellene kunnet snu den politiske vinden, og det er derfor knyttet enorm spenning til møtet Hollande-Sarkozy onsdag kveld. I følge TV-kanalen France 2 skal kandidatene duellere om økonomisk krise, arbeidsledighet, boligpolitikk, innvandring, terrorisme, Frankrikes bidrag i Afghanistan, helsepolitikk og presidentrollen.

Debatten er avgjørende på flere måter. Hollande trenger fortsatt å overbevise om sin egnethet som president, mens Sarkozy må vise at han er verdig fornyet tillit. I tillegg har sentrumspartiet MoDems leder, Francois Bayrou, sagt han vil bestemme seg for hvilken av de to kandidatene han stemmer på etter å ha hørt debatten. De avgjørende stemmene kan med andre ord innhentes i løpet av denne betydningsfulle debatt-duellen.

Er du interessert, og kan litt fransk, kan den følges direkte fra kl. 21 på www.france2.fr.

A bientôt sur le blog!

Helga

Hollande og Sarkozy på frierferd

Det var ingen overraskelse at Hollande og Sarkozy gikk videre til andre valgomgang i presidentvalget. Overraskelsen kom derimot med Marine Le Pens oppslutning.

Det gikk et høyt gisp gjennom rommet da oppslutningen til Marine Le Pen ble lest opp under Sciences Po sitt valgarrangement søndag kveld. Det var et spontant uttrykk for overraskelse, ispedd både lettelse og engstelse. Lettelse fordi man ikke fikk et nytt 21.april 2002-scenario (hvor Front National og Marine Le Pens far slo ut sosialistkandidaten Lionel Jospin, og dermed gikk til andre runde mot Chirac). Engstelse fordi man ikke vet hva en så stor oppslutning betyr og vil føre med seg.

6,4 millioner franskmenn stemte på Le Pen, noe som utgjør 18% av stemme. Det er historiens største oppslutning for høyrepopulistiske (extrême droite) Front National i et presidentvalg. Selv om Francois Hollande (28,6% i første runde) fra Sosialistpartiet ligger best an til å vinne valget foran Sarkozy (27,2% i første runde), gjør Le Pens rekordoppslutning andre runde mer åpen enn mange hadde trodd på forhånd. 

Proteststemmer på alvor

«Syk etter fem år med sarkozisme kaster franskmennene seg i armene på Front National» skriver den venstreorienterte avisen Libération valgdagen derpå. Å stemme Front National har lenge blitt sett på som en proteststemme, og i denne omgang en protest mot Sarkozys lederstil og politikk. I dag går det også igjen i valgkommentarer og -analyser at dette valgutfallet er et resultat av stemmegivning i en krisesituasjon. Kommentatorene snakker om eurokrise, arbeidsledighetskrise og moralsk krise. Etter Toulousedrapene har nok tema som innvandring, sikkerhet og islam, flagget av FN, hatt større effekt enn hva mange trodde på forhånd.

Protester til tross, Front National har eksistert i fransk politikk siden 1972, og sett den sterke oppslutningen og den sterke valgdeltagelsen (80%) må ikke FNs politiske styrke undervurderes. Sarkozy ser ut til å ha skjønt dette, og han prøver nå å fri til FN-velgerne ved å understreke at de må tas på alvor og at det tydelige politiske signalet de sender ikke må neglisjeres.

Vanskelig spagatøvelse for Sarkozy 

Sarkozy er selvfølgelig på velgerjakt når han sier dette, for han vet at det ikke er noen selvfølge at ytre høyre vil stemme på han 6. mai, selv om han representerer høyresiden. Hans upopularitet, i tillegg til at mange FN-velgere ikke vil stemme i andre omgang, gjør det vanskelig for Sarkozy å legge en klar strategi. Sarkozy er avhengig av velgere både fra høyre og fra sentrum for å kunne slå Hollande. Selv om sentrumsvelgerne er færre (MoDem fikk 9 % av stemmene), kan det være et større potensiale for Sarkozy blant dem sett Front Nationals anti-Sarkozy holdninger.

Verken Marine Le Pen eller Francois Bayrou har gitt noe tydelig signal om hvem de velger å støtte. I følge en meningsmåling presentert hos TV-kanalen France 2 mandag kveld, stemmer bare 6 av 10 Front National-velgere på Sarkozy, mens sentrumsvelgerne er delt i tre. En tredjedel stemmer Sarkozy, en tredjedel Hollande, mens den siste ikke har bestemt seg. Å stemme blankt eller å bli hjemme kan imidlertid også være en mulighet for disse velgerne i andre runde. 

Hollande vil gjøre seg FN-spiselig

Hollande på sin side nyter selvfølgelig godt av Sarkozys upopularitet og vanskelige politiske situasjon. Kanskje er det nettopp dette og ønsket om forandring i fransk politikk som har gjort at «Mr. Normal» går seirende ut av første valgomgang, mer enn hans egen popularitet. Selv om Hollandes vei mot Elysée-palasset ser lettere ut enn den politiske hengemyren Sarkozy nå befinner seg i, må også PS ut på velger-frierferd.

Både Mélenchon og Joly har oppfordret sine velgere til å stemme Hollande, og det kommer nok de aller, aller fleste av disse til å gjøre også. Som Sarkozy, trenger også Hollande sentrumsstemmer, samtidig som han prøver å gjøre politikken sin spiselig for FN-velgerne. Kommentatorer her i Frankrike tror Hollande de neste ukene kommer til å fri til arbeidere og unge rammet av krisen, for å overbevise dem om at sosialistpartiets sosialpolitikk er mer til å stole på enn Sarkozys (og Le Pens for den saks skyld).

Nederlag for Joly

Jeg ser at norske medier mandag er opptatt av norsk-franske Eva Jolys nederlag i presidentvalget. Hun kom på ingen måte i nærheten av målet om 5% av stemmene, til tross for at hun på meningsmålinger i fjor høst var oppe på hele 8%. I går endte hun opp med litt over 2% av stemmene. Det er en stor skuffelse for Europa Økologi De Grønne. Joly har fått mye kritikk for sin kampanje, både innad i eget parti og utenfra. Mye kan sies om hva som gikk galt, men i et svært personfiksert presidentvalg har verken hennes politiske utspill eller norske aksent slått an (det virker kanskje rart å «skylde på aksenten», men når franskmenn snakker om Joly, er den noe av det første de påpeker).

Da Joly tidligere i år foreslo å bytte ut militærparaden 14. juli med barnetog slo franskmenns stolte militærhistoriske ryggmargsrefleks inn, og Joly ble anklaget for ikke å forstå seg på det franske samfunnet. Det er en alvorlig anklage mot en fransk presidentkandidat, og kanskje ble også akkurat disse angrepene på Joly etter hennes 14.juli-utspill hennes banesår i valgkampen. I tillegg har Jean-Luc Mélenchon på ytre venstrefløy beveget seg inn på partiets banehalvdel med sin overbevisende valgkamp, også når det kommer til miljøspørsmål.

Viktig parlamentsvalg i vente

Selv om det meste handler om duellen Hollande – Sarkozy for tiden, avholdes det også et annet viktig valg i Frankrike om ikke lenge. Dette valget ble heller ikke noe mindre viktig etter Le Pens historiske oppslutning søndag. 10. og 17. juni er det parlamentsvalg. Hvis Hollande vinner 6. mai, kan han allerede da utnevne en ny regjering. Parlamentsvalget vil likevel avgjøre nasjonalforsamlingens sammensetning for den neste perioden, og derav regjeringsgrunnlaget.

Siden Le Pen ikke gikk videre til andre valgrunde, satser hun nå alt på å gjøre et brakvalg til parlamentet. Front National har i dag ingen representanter i nasjonalforsamlingen, men ved den høye oppslutningen i presidentvalget vil nok Mme Le Pen gjøre det hun kan for å mobilisere velgerne sine til parlamentsvalget. 

Eva Joly og De Grønne på sin side, håper på større suksess i parlamentsvalget enn presidentvalget (de fikk 16% ved valget til Europaparlament i 09, og 12% ved forrige regionvalg). Suksess der kan også bety regjeringsmakt, da Sosialistpartiet og De Grønne har inngått en avtale om støtte fra de Grønne til Hollande i andre valgrunde, og samarbeid mellom de to partiene i parlamentet. Dette er nok Eva Jolys siste håp om å bli værende i fransk toppolitikk etter presidentvalgnederlaget. Det spekuleres for tiden i om hun kan få posten som justisminister, en ministerpost hun også selv har gått ut offentlig og ønsket seg.

 

Som dere skjønner, mye kan sies om resultatene fra første runde. Det er virkelig spennende å være her og ha muligheten til å følge med på nært hold. Jeg har omsider fått i havn de aller fleste obligatoriske innleveringer og prøver på skolen, og ser nå frem til å nyte Paris litt mer enn hva jeg har kunnet gjøre de siste ukene. 

A bientôt sur le blog!

Helga


Kandidatkaos og likestilling

Det er 17 dager til første valgrunde, og valgkampen øker i intensitet fra dag til dag. I dag besøker åtte av kandidatene Sciences Po for hver sin halvtime i skolens største auditorium (som i går spontant ble omdøpt til Richard Descoings auditorium). Hovedfokuset for dette arrangement er likestillingspolitikk, og kandidatene grilles av to drevne journalister og spørsmål fra studentene.

Presidentkandidatbesøk betyr kaos her på skolen. Vi ble nettopp kastet ut fra klasserommet vårt da hele undervisningsdelen av hovedbygget plutselig måtte tømmes for studenter og lærere. Men det er jo ikke så veldig rart at det tas noen forholdsregler når kandidatene kommer på besøk. Marine Le Pen fra nasjonalistiske og immigrasjonsskeptiske Front National ble buet inn på Sciences Po ved sin ankomst og møtt med aggressive studenter som ropte ”Ned med Front National”, mens andre hevet plakater med teksten ”I’m a muslim – don’t panic”. Hun kan ikke akkurat sies å være på hjemmebane her på Sciences Po hvor de fleste har sympatier i den andre enden av den politiske skalaen (selv om det jo finnes enkelte innbarka Sarko-fans her også).

Folk samler seg utenfor Sceinces Po for å vente på presidentkandidatene.

Kandidatene har blitt utfordret på spørsmål om blant annet mamma/pappaperm, likelønn, ekteskap og adopsjon for homofile, abort, barnehager og prevensjon .. Av det jeg har fått med meg (innimellom den obligatoriske undervisningen jeg må gå på), kan jeg jo referere noen politikk forslag. Presidentfavoritt Hollande (PS) lover en regjering med 50-50 kvinner og menn, i tillegg til en egen minister for ”kvinnerettigheter”, om han skulle komme til makten. Le Pen er i mot et slikt forslag. ”Vi er da ingen egen rase som man tenger å beskytte”, var hennes svar på spørsmålet om et eventuelt ministerium for kvinnerettigheter. Konservativ som hun er, står hun fast ved sine påstander om at mange kvinner bruker adopsjon som prevensjonsmiddel, og at adopsjonsretten derfor bør justeres. Dagens, så langt, mest originale forslag kom fra ytre venstre-kandidaten Nathalie Arthaud som (dog noe spøkefult) foreslår fengselsstraff for bedrifter som ikke praktiserer likelønn. I følge henne hender det at folk fengsles for mindre alvorlige forbrytelser.

Nå er Eva Joly in the house (med mørke solbriller for å skjule blåøyet hun skal ha fått etter å ha snublet i en trapp denne helgen). Det blir spennende å høre hennes, antagelig noe norskinspirerte, tanker om likestilling i Frankrike, før Sarkozy avslutter det hele kl. fem.

Jeg må tilbake til bøkene, dog med debatten på ørene. Følg den du også – den streamers direkte på www.sciencespo.fr

 

A bientôt sur le blog,

Helga

Dagen da Sciences Po sto stille

Midt i den hektiske semesterinnspurten kom beskjeden som fikk alt til å stoppe opp på Sciences Po. Direktøren i over 16 år, Richard Descoings, døde i går i New York.

Mange studenter og ansatte samlet seg allerede da beskjeden om Descoings bortgang ble kjent i natt på Sciences Po for å minnes den populære direktøren. I morges ble det holdt minnestund i skolens bakhage, og i hele dag har det vært meterlange køer for å skrive en siste hilsen i Descoings kondolanseprotokoll. Studenter, tidligere elever, kolleger og andre (blant annet mye media) har strømmet til Sciences Po i dag, mange med blomster, lys og hilsener.

Som utvekslingsstudent har jeg ikke sett så mye til direktøren, men ut i fra reaksjonene til mine medstudenter i dag er det tydelig at ”Richie”, som han ble kalt, har hatt en høy stjerne hos de fleste. ”Han var vår Humlesnurr”, er det flere av studentene som har sagt.

I løpet av sine 16 år i direktørstolen har Descoings satt merkbare spor etter seg. Selv om han har vært i hardt vær de siste månedene etter avsløringene om særdeles høye bonusordninger i Sciences Po-ledelsen, er det nok andre ting han vil bli husket for. Descoings tok initiativet til å opprette Sciences Po campuser også utenfor Paris, og har gjort Sciences Po mer åpent for internasjonale studenter som i dag utgjør hele 40% av studentmassen (noe mange UiO-studenter nyter godt av hvert semester). I tillegg opprettet han en ny opptaksordning for studenter fra defavoriserte områder i Paris’ forsteder og det rurale Frankrike. Denne ordningen har gitt elever fra utvalgte videregående skoler i disse områdene en mulighet til å studere på

Sciences Po uten å måtte passere det trange nåløyet som den tradisjonelle ”concours’en” (opptaksprøven som tester kunnskaper som i grunn favoriserer elever fra høyere sosiale lag) fortsatt er. Denne ordningen var den første av denne typen i Frankrike og skapte (og skaper fortsatt) enorm debatt. For oss nordmenn er en slik ordning kanskje ikke så kontroversiell, men her i Frankrike, hvor man strengt holder fast ved de republikanske prinsippene om likhet for loven og meritokrati, er en slik ordning ingen selvfølgelighet. Verken positiv eller negativ diskriminering er forenelig med disse prinsippene (hvis man tolker de bokstavelig), og ”Sciences Po-unntaket” har derfor møtt mye motbør.

Descoings har med andre ord bidratt til å gjøre det tidligere så elitistiske og lukkede Sciences Po mer åpent, demokratisk, internasjonalt og moderne, noe mange i dag har vist sin takknemmelighet for.

I morgen er det nok en spesiell dag på Sciences Po. Da kommer nemlig presidentkandidatene Sarko, Hollande, Joly (ja, hun ble jo lagt inn på sykehus i helgen etter et lite falluhell, men skal være i fin form), Mélenchon, Le Pen (i 2002 fikk hennes far, som da var presidentkandidat for partiet Front National, nærmest ikke komme til orde ved sitt besøk på Sciences Po da studentene buet han så å si ut. Det blir spennende å se hvilken mottagelse datteren får), Bayrou og Arthaud på besøk for å debattere med studentene. Det kommer til å bli veldig spennende, men Descoings bortgang vil nok også prege denne dagen.

Jeg er midt i det som virker som en evigvarende langspurt for å få alle arbeidskrav i havn (her det ikke påskefri heller, bare 2. påskedag), men staser på å i det minste blogge noen bilder fra morgendagens besøk! Hvis du er interessert kan du streame hele opplegget direkte fra Sciences Po sin nettside: http://www.sciencespo.fr/

A bientôt, j’espère, sur le blog!

Bisous, Helga

Venstrefronten inntar Bastillen

Vel. Denne bloggen min ser ikke ut til å bli oppdatert så ofte som jeg hadde tenkt. Det begynner nemlig å spisse seg til her i Paris. Etter en uke med etterlengtet ferie i deilig vårsol sør i Frankrike, er det nå tilbake alvoret. I de seks ukene som er igjen av undervisningssemesteret blir det et hardkjør uten like for å komme i havn med alle exposé’er, book reviews, rollespill, prosjektoppgaver, essays og eksamener. Jeg er så langt i semesteret ferdig med 3/18 obligatoriske øvelser (som de nevnt over). Min plan om å ”nyte våren i Paris til det fulle” ser ut til å måtte modifiseres en god del. Satser på å senke ambisjonsnivået og i det minste komme helskinnet gjennom semesteret med et akseptabelt fransknivå og ny kunnskap og innsikt om skippertak som arbeidsform.

Hva angår presidentvalgkampen begynner det selvfølgelig å spisse seg til også der (i overkant 6 uker til første runde). President Nicolas Sarkozy ser ut til å være i form til en langspurt etter at han kom sent inn i valgkampen for noen uker siden. Tirsdag samlet han mer enn 5,6 millioner seere i det populære programmet «Des paroles et des actes» på TV-kanalen France 2. Det er flere enn hva presidentkandidatfavoritt Francois Hollande fra sosialistene klarte ved sin forrige store TV-opptreden. Seertallene til tross, Hollande leder fortsatt på meningsmålingene (selv om han må tåle en liten nedgang etter Sarkozys valgkampstart) med 29,5% foran presidentens 25%.

Meningsmålingene denne uken kunne imidlertid komme med en aldri så liten overraskelse (med Helleviks meningsmåling-lærdom friskt i minne skal man vel kanskje ikke legge så alt for mye i denne ene målingen, men dens resultat er dog forførende interessant). I en undersøkelse gjort av l’Institut CSA passerer Front de Gauches kandidat Jean-Luc Mélenchon ”tosiffer-grensen” og oppnår en oppslutning på 10 %. Mélenchon var tidligere medlem av Parti Socialiste og har også vært minister for partiet. Siden 2008 har han imidlertid tatt ytterligere steg til venstre, og er nå presidentkandidat for partisammenslutningen ”Front de Gauche”. Den samler syv forskjellige venstrefløy-partier og sammenslutninger, med ”Le Parti Communiste Francais” (PCF) og «Parti de Gauche» som de mest markante av de syv. Selv om kommunistpartiet i flere tiår etter krigen var blant Frankrikes største partier, har partiene til venstre for Parti Socialiste (Hollande sitt parti) hatt beskjeden oppslutning ved de siste presidentvalgene. Gauche populaire et antilibéral, med støtte fra PCF, fikk for eksempel i underkant av 2% av stemmene ved valget i 2007. Mélenchons oppslutning på hele 10% er derfor ganske oppsiktsvekkende. Den karismatiske og intelligente ytre venstre-kandidaten, også omtalt som ”showman”, samler for tiden fulle hus hvor enn han drar. Øke minstelønnen, strengere skattlegging av høye inntekter, pensjonsalder på 60 år og opprettelsen av den sjette republikk, er konkrete politikkforslag som sørger for at Mélenchon nå seiler i medvind. Den 18. mars vil være den store prøven for Front de Gauches økende oppslutning. Da inviterer partisammenslutningen sympatisører til å delta i et opptog med endestopp Place de la Bastille.

Symbolsk nok (og nesten klisjéaktig) vil Mélenchon her, på stedet som i stor grad symboliserer oppgjøret med monarkiet og overgangen til folkestyrt republikk i etterkant av revolusjonen i 1789, holde en tale for å konkretisere forslaget om den sjette republikk. Front de Gauche sier de forventer flere titusen mennesker denne kvelden. En betydelig oppslutning til dette arrangementet vil kunne ses som nok et sykdomstegn for den inneværende, femte republikken. Denne gir presidenten muligheten til å spille en sentral og svært innflytelsesrik rolle i både innenriks- og utenrikspolitikken, noe den sittende Sarkozy anklages for å ha utnyttet til det fulle på bekostning av andre demokratiske prinsipper. På Place de la Bastille er det ikke lenger noe fengsel å storme, men å innta republikkens fødested vil likevel sende tydelige signaler om reformvilje signert Mélenchon og Front de Gauche.

A bientôt (vel, jeg tar forbehold om eventuelt å drukne i skolearbeidet) sur le blog!

Hilsen Helga

Sarkozy entrer manesjen

I går var ventetiden over for Sarkozy-fansen. Med slagordet «La France forte» (det sterke Frankrike) går Nicolas Sarkozy inn for å vinne velgerne og fem nye år ved makten.

Kanskje burde slagordet heller vært «bedre sent enn aldri». Presidenten har nemlig drøyet det lenge med å offentliggjøre sitt kandidatur i presidentvalget. Selv om ingen egentlig tvilte på at han kom til å stille, har denne etterlengtede offentliggjøringen likevel vært gjenstand for mye snakk og spekulasjoner. Sarkozy selv sier han har ventet med å bekrefte sitt kandidatur i ønske om å ivareta presidentembetet så lenge som mulig før valgkampen tar overhånd. Likevel er nok denne manøveren også et aldri så lite PR-stunt for å holde Sarkozy i pressens søkelys uten at han har vært nødt til å snakke politikk.

Nå er tiden med spekulasjoner imidlertid over, og politikken for de neste fem årene må presenteres. I et TV-intervju på TV-kanalen TF1 i går kveld erklærte Sarkozy for første gang at han ønsker fem nye år ved makten. Egentlig var denne offentliggjøringen annonsert i midten av mars, men etter sosialistkandidaten Francois Hollandes (PS) suksess de siste ukene har nok UMP-leiren begynt å skjelve i buksene.

Sarkozy tar med andre ord verken pause eller pappaperm (Sarkozy ble på ny far for noen måneder siden, men tar på ingen måte pappaperm. Vel, det er jo uansett ikke så mye den slags her til lands) og gjør seg nå klar til valgkamp. Gjenvalg ønsker han fordi han vil fullføre sitt prosjekt. Han tok på TF1 i bruk maritime metaforer for å overbevise franskmenn om sin vilje til å ta fatt på fem nye år som president.
–  Kan man se for seg en kaptein som forlater roret midt i en storm?, spurte Sarkozy, med hentydning til sin egen rolle i eurokrisen og de økonomiske vanskelighetene Frankrike nå opplever.

Sarkozy sier han er klar til å gjennomføre strenge reformer for å få fransk økonomi på rett kjøl. Det vil han gjøre blant annet ved å heve momsen, senke arbeidsgiveravgiften og pålegge finansnæringen en ny skatt. Presidenten gjentok også det han i helgen sa i et stort intervju med Figaro Magazine (= masse oppmerksomhet i media!), nemlig at kampen mot arbeidsledighet er av høyeste prioritet. I tillegg ønsker han å komme nærmere folket, blant annet rådspørre velgerne ved hjelp av folkeavstemninger. Sarkozy vil altså kvitte seg med bling-bling-stempelet og bli en president for mer en bare de pengesterke.
– Vi har et Frankrike som ikke lenger har tro på noe ting. Mitt hovedmål er å gi folket tilbake deres stemme ved å ta i bruk folkeavstemninger.

De andre partiene er allerede godt i gang med valgkampen og Sarkozy har nå 66 dager å gjøre det på før franskmennene går til valgurnene for første valgrunde 22. april. Nå mobiliseres alle gode krefter i UMP, og valgkampmaskingen settes i høygir. UMP åpner valgkampkontor i 15. arrondissement her i Paris, ikke så langt fra der jeg bor. Det er dermed stor sannsynlighet for at nabolaget i de nærmeste ukene vil dekkes av Sarko-plakater av denne typen:

Valgkampplakat Nicolas Sarkozy

A bientôt sur le blog,

Helga

 

Ilddaapen

Kjaere blogg-leser!

Jeg har siden sist hatt min ilddaap her paa Sciences Po. Forrige uke begynte undervisningen for fullt, og jeg har vaert saa vaagal aa velge fag kun paa fransk. Derfor har jeg vaert veldig spent paa hvordan det ville bli aa komme i gang med studiene. For aa faa 30 studiepoeng maa jeg ha 6 forskjellige fag (for de som kanskje skal hit senere: et à 10p og 5 à 4p) noe som gir en undervisningsuke med 14 undervisningstimer. Og her er det bokstavelig talt snakk om timer. Nemlig to timer i strekk, uten noen form for beinstrekk eller pause. Overgangen fra Blindern merkes med andre ord godt. Heldigvis, syntes jeg, fit for fight förste skoledag, at det gikk riktig saa fint med fransken. Det har det foraavidt ogsaa gjort siden, i form av at jeg henger med i timene, men det aa uttrykke seg akademisk paa fransk er likevel en mye större barriere. Det har jeg naa smertelig faatt erfare. Smerte er vel kanskje aa overdrive, men flaut var det likevel.

Her er det nemlig slik at man i mange fag vurderes (ofte 1/3 eller 2/3 av sluttkarakter) blant annet paa en muntlig presentasjon man holder for klassen. For de som har kjennskap til systemet her, saa er det den beryktede «exposé’en» der er snakk om. Laereren gir deg et tema (NB: ikke ködd med temaet – laererens formulering er lov) som man paa delikat, strukturert, akademisk, fransk vis skal presentere med den störste selvtillit (det er ikke for ingenting at mange kaller Sciences Po-studentene for «les beaux parleurs», det vil si «de som har det i kjeften». Dette er noe de drilles i fra förste stund, og en selvfölge at man skal beherske).

Vel. Vi Blinderngjerngere har ikke saa mye erfaring med dette, men jeg tenkte likevel mandag (förste naive skoledag) at det kunne vaere like greit aa bare hoppe i det. Derfor ble det saa jeg og min utpekte samarbeidspartner (laererne tvangsmikser heldigvis franske og internasjonale studenter) meldte oss frivillg til aa holde den förste exposé’en. Det hörer med til historien at denne samarbeidspartneren er en nitten aar gammel wonderkid, vanligvis kledd i dress, som allerede hadde jobbet en del med noe av vaart exposé-pensum (og hadde faatt eksepsjonelt gode karakterer paa det). «Dette ville bli enkelt», mente han. Og ja, for han var det nok kanskje det. Men mitt förste möte med hardcore akademisk fransk fra 30-tallet, og en sosiolog jeg aldri hadde hört om för (som ei heller noensinne har blitt oversatt til norsk), ble mildt sagt en stor utfordring.

For aa forsöke aa henge paa wonderkiden, som hadde store ambisjoner paa vaare vegne, har det blitt utallige timer den siste uka med diverse litteratur (+ wordreference.com og le petit robert) for aa pröve aa faa en oversikt over den, for meg noksaa kompliserte, teorien til Norbert Elias (er han kjent?). Den handler om samspillet mellom statsdannelse og sivilisering av normer og oppförsel i et socio-historisk perspektiv fra föydalsamfunnet og frem til moderne statsdannelse. Jadda. Det desperate arbeidet mitt akkumelerte i gaar med nattevaak i et forsök paa aa forbedre mitt arbeid ut i fra min samarbeidspartners raad og vink.

Det hele kom til et punkt der hvor jeg sa til meg selv at jeg bare faar pugge det jeg skal si, jobbe med aa uttale ordene saa fransk som mulig for aa kunne fremföre det hele paa en overbevisende maate, uten aa avslöre at jeg egentlig ikke har helt peiling. Dette ble med andre ord min strategi for dagen. Saa, i 24.36 minutter underholdt vi klassen med vaart, eller, hovedsaklig min samarbeidspartners, arbeid. Jeg er ennaa ikke helt sikker paa hva den röde traaden i det vi sa skulle vaere, og hvordan vaare forskjellige deler hang sammen, men laereren saa ut til aa skjönne den kompliserte tegninga til min franske venn. Selv var han straalende fornöyd med egen innsats, saa jeg kan puste delvis lettet ut og i alle fall ikke föle jeg var en brems for hans utmerkede jobbing. Men flaut, ja det maa jeg innrömme at jeg likevel synes det var; aa staa der aa lire av meg noen fraser jeg ikke egentlig helt skjönte. Det skal bli spennende aa lese denne exposé’en paa nytt i slutten av mai aa se om jeg da kommer til aa skjönne hva jeg egentlig staattret frem paa min förste exposé.

Akkurat naa kommer jeg paa at et innlegg med denne tittelen egentlig burde handle om presidentvalget og sosialistkandidaten François Hollande. Han hadde nemlig sin ildaap forrige uke som presidentkandidat med to store taler og presentasjon av sitt og PSs program for den neste presidentperioden. Hollande, som av mange motstandere og medier har blitt karikert som en lite egnet presidentkandidat (det ryktes ogsaa at egne partifeller trodde det var en spök at han skulle stille som kandidat. Disse imidlertid naa i hans naermeste stötteapparat), overrasket alle med aa vise nye og overbevisende presidenttakter. Dette blir det mer om i neste innlegg, for naa skal jeg hjem og roe nervene etter exposéen og sove en lang natt med god samvittighet. Stay tuned.

A bientôt sur le blog.
Hilsen paa fransk tastatur fraa Helga

Paa plass i Paris – oppladning til presidentvalg

Kjaere blogg-leser!
Naa har det gaatt en uke siden jeg med sommerfugler i magen kom til Paris og saa vidt begynte aa venne meg paa tanken om at det er her jeg skal bo og studere de neste maanedene. Jeg er her for et semester paa  L’Institut d’études politiques (IEP) de Paris, bedre kjent som Sciences Po Paris. Her skal jeg ta emner i statsvitenskap og politisk historie. Forrige uke deltok de fleste internasjonale studentene paa et velkomstprogram spesielt tilrettelagt for utvekslingsstudenter. Med andre ord en uke med mye info, mingling over fransk vin og fransk ost, rote seg bort paa veg til skolen X antall ganger, testing av utelivet i Paris, + et metodekurs (cours de méthodologie). Her er det ikke snakk om metode à la STV1020, men et kurs i den franske (noe firkantede) maaten aa skrive oppgaver og holde 10min (NB: verken mer eller mindre!) foredrag paa. Det blir spennende aa komme i gang med undervisningen og se hvordan denne « Sciences Po »-metoden fungerer i praksis.

Saa langt ser det ut til aa bli et veldig spennende semester i Paris. Vaarens store begivenhet her i Frankrike, nemlig valget av ny president, er allerede en stor snakkis. Laererne her paa Sciences Po har forsikret oss om at dette er stedet aa vaere for aa komme tettest mulig paa det franske presidentvalget, og lover besok fra flere av presidentkandidatene her paa skolen.

Fredag markerte fransk presse at det var 100 dager igjen til valget. Selv om valget naermer seg er det enda ikke helt klart hvilke kandidater franskmennene vil kunne stemme paa paa valgdagen. Saa langt har over 20 kandidater fra smaa og store partier annonsert sitt kandidatur. Blant de mindre partiene har f.eks tidligere fotballspiller Eric Cantona erklaert at han stiller til valg for aa sette fokus paa fransk boligpolitikk. Ogsaa eks utenriks-, innenriks- og statsminister, samt Sarkozys erkefiende, Dominique de Villepin, stiller til valg. Han har opprettet partiet le mouvement République Solidaire, et utbryterparti fra Sarkozys l’UMP. De Villepin selv vil ikke karakterisere partiet som verken et höyre-, venstre- eller sentrumsparti, selv om det er et erklaert antisarkozyismeparti. Smaa partier som disse forventes ingen stor oppslutning i valget, selv om sistnevnte Villepin nok haaper aa kapre nok stemmer til aa kunne vippe Sarkozy av pinnen og dermed ut av Elyséepalasset (presidentboligen i Paris).

Det er imidlertid ikke bare oppslutning som er en barriere for aa kunne hevde seg i kampen om presidentembetet her i Frankrike. For aa kunne godkjennes som kandidat maa kandidaten innhente 500 underskrifter fra utvalgte politikere. Blant disse er for eksempel alle franske ordförere (Frankrike har over 36 000 kommuner), fylkes- og regionalpolitikere, samt politikere i nasjonalforsamlingen og senatet (med flere!). I tillegg maa underskriftene ha et visst nivaa av geografisk spredning for aa unngaa kamaraderi-underskrifter en masse i visse fylker og regioner.

Den konservative avisen Le Figaro mener 100 dager för valget at fem kandidater er sikret de nödvendige underskriftene. De fem er sosialistenes François Hollande (Parti socialiste, PS), president Nicolas Sarkozy fra UMP (Sarkozy har faktisk ikke annonsert sitt kandidatur enda, med den begrunnelse at han önsker aa ivareta presidentembetet saa lenge som mulig för valgkampen setter inn for fullt. Alle regner likevel med at han kommer til aa stille til gjenvalg),  François Bayrou for sentrumspartiet Mo-Dem (en stayer i fransk politikk, han er alltid med, men naar aldri helt toppen, selv om stötten fra hans parti og velgere vil kunne bli viktig i andre runde av presidentvalget), Eva Joly for de Grönne og Jean-Luc Mélenchon for de venstreradikale partiene som sammen har dannet «Front de gauche ».

Marine Le Pen derimot, som er kandidaten for det höyrepopulistiske partiet « Front National » (i Frankrike ofte omtalt som « extrême droite », men betegnelsen höyreekstrem gir en litt annen gjenklang paa norsk), er av de som kan faa problemer med aa oppfylle kravet om 500 underskrifter. Selv om en spörreundersökelse gjort av TNS-Sofres (fransk SSB-ish) for Le Monde/Canal+/France Inter nylig viste at naermere hver tredje franskmann er enig i store deler av partiets politikk, har le Pen ikke nödvendigvis den stötten hun trenger for aa kunne vaere offiseill presidentkandidat.

Det kan sette en stopper for det senario mange frykter, nemlig en ny « 21. april ». Siden Frankrike avholder presidentvalg i to omganger vil de to kandidatene med flest stemmer i förste runde gaa videre til den siste og avgjorende runden. I förste runde av presidentvalget 21. april 2002 ble sosialistenes kandidat Lionel Jospin slaatt ut til fordel for Marine Le Pens far, Jean-Marie Le Pen. Det ble Le Pen mot Chirac i siste runde hvor Chirac kunne innhente en overbevisende seier. Likevel, det at en höyrepopulistisk kandidat med grumsete holdninger kunne gaa til andre runde i presidentvalget har satt en stökk i det franske folket (noe eksistensen av uttrykket « 21. april » tilsier). Marine Le Pen har imidlertid prövd aa tilföre partiet FN mer spiselige holdninger, og haaper aa gjore som hennes far gjorde det i 2002. Derfor spekuleres det ogsaa i sjansen for aa faa et « omvendt 21 april », altsaa en situasjon hvor Nicolas Sarkozy blir slaatt ut i förste runde, og man i andre runde staar igjen med Hollande mot Le Pen. Vil unge Le Pen klare aa kapre nok velgere fra Sarkozys UMP med sin «nye» politikk ? Med dagens meningsmaalingene ser det ikke slik ut, men franskmenn har brent seg paa aa stole for mye paa meningsmaalinger för. Uansett, de fleste har mest tro paa at herrene Hollande og Sarkozy vil vaere de to som staar igjen til slutt, selv om man aldri kan utelukke et « 21. april »-lignende jordskjelv.

Mange spörsmaal kan stilles og kommer til aa bli stilt i maanedene frem mot presidenvalget. Denne helgen har diskusjonene gaatt heftig for seg om hvorvidt kredittratingbyrået Standard & Poor’s nedgradering av Frankrike kredittverdighet fra AAA til AA+ vil komme presidenten (som pröver aa avdramatisere det hele) eller « antisystempartiene » paa ytterste hoyre (FN) og venstre (PG) flöy til gode. Det vil tiden vise.

Naa stenger Sciences Po-biblioteket, saa dette faar bli alt for denne gang.

A bientôt sur le blog! Hilsen paa fransk tastatur fra Helga