Julianas revolusjon

Det er lett for oss som har et rødt hjerte og sinnelag å forgape seg i Revolusjonen. Som skal runge over jord, befri alle bundne treller, vi samles på valen med flagget stolt hevet i en illrød solnedgang. Det er lett å bli revet med. Tenk det, en verdensorden der alle er like, ingen er likere enn andre. Alle har de samme mulighetene. Det har ingenting å si hvor du kommer fra, på ordentlig. Det er Revolusjonen. Revolusjonen var opphavet til FARC-geriljaen, som siden 1964 har sloss for frigjøringen av den fattige befolkningen, mot imperialisme, mot de paramilitære, mot alle de onde – for det Gode. På sekstitallet begynte regjeringen en jordreform i Colombia – ta fra de små gi til de store – noe som endte med at mer enn firehundretusen mennesker var fordrevet fra gård og grunn i 1969, med en økning på førtitusen hvert år. Disse menneskene ble tvunget inn i den økende industrien i byområdene som billig arbeidskraft, uten rettigheter eller muligheter til å vende tilbake til det som en gang var deres. I dag er tallet på internt fordrevne i Colombia bare slått av Sudans, her vi snakker 4,5 millioner mennesker. Juliana, som vasker der jeg bor, er internt fordreven. Takk Gud for at vi flyktet med livet i behold sier hun balanserende på en kjøkkenstol mens hun rydder i krydderhyllen. Tenk at jeg hadde mitt eget hus sier hun mens hun ligger på kne og vasker i gryteskapet. Bare la tingene dine ligge, señora, sier hun til meg, jeg vet hvordan det er når en mister tingene sine, jeg skal ikke ta dem, hvordan kan noen ta noen andres ting når de har blitt frarøvet alt utenom livet sier hun mens hun feier gulvet på rommet mitt.

FARC-EP begynte som en forsvarsfront for bøndene, av og for befolkningen på bygdene, los campesinos, los pueblos. EP står for Ejercito del Pueblo – folkets hær. I dag er FARC-EP like forhatt som den offisielle hæren og de paramilitære gruppene. De har glemt hvordan man skal skille mellom venner og fiender, og har blitt rike på kokaintrafikk, noe som setter dem i samme leir som de paramilitære, som kanskje er hakket verre enn geriljaen – men de har i det minste aldri hatt noe spill med røyk og speil for å forkle seg som Robin Hood, noe FARC-EP prøver seg på den dag i dag. Som en av foreleserne mine sa, det er tiår siden noen ble med i geriljaen for en ideologisk grunn – de som er der i dag er der fordi det er en vei ut av fattigdommen, eller fordi de har blitt tvunget. Den samme foreleseren bemerket også tørt at det har gått med FARC-EP som det gjør med alle som sloss for en god sak – de ender opp som vanlige kriminelle. Man kan selvfølgelig stille seg kritisk til den siste påstanden, men noe sant er det kanskje i det han sa.

For kort tid siden gikk FARC-EP ut og sa at de ikke skal kidnappe flere for økonomisk vinning, og det var en stor dag i Colombia da de siste politifolkene som var holdt fanget, noen i snart femten år, ble sluppet fri uten noen betingelser, eller noe «politisk show» som en snakket om i avisene dagene før frigjøringen. Allikevel er det et ukjent antall mennesker som fremdeles holdes fanget, og man kan vel spørre seg om det å ha barnesoldater er å holde noen fanget?

Så hva skjedde med meg? Hvordan kunne jeg stille meg kritisk til tanken om Revolusjonen, som jeg egentlig støtter av hele mitt hjerte? Jeg så en film. FARC-EP Produccions. De tar sikkert imot bestillinger. Det var en film som viste hvordan FARC-EP tok til fange elleve politiske representanter i den colombianske byen Cali. De kledde seg som militæret, og ankom i en bil som så ut som den tilhørte hæren, lurte dem til å tro at de ble angrepet av geriljaen, fikk dem inn i bilen, og erklærer etter noen minutter «God dag damer og herrer. Vi er FARC.» Filmen sluttet med en voldsom ballade, og bilder av de fangede og bilder fra treningsleiren til FARC-EP ble vist i slow-motion. Særlig et bilde ble vist igjen og igjen. En geriljasoldat som klemmer en annen. Ti av de elleve representantene ble senere drept. De var helt vanlige folk. Kledd i helt vanlige klær. De skulle på et vanlig møte, en vanlig dag. For noen ble livet aldri vanlig igjen.

Den filmen gjorde et uutslettelig inntrykk. Bildet vi fikk se etterpå fikk meg nesten til å kaste opp. En halshugget gutt, med den døde kroppen stappet full av sprengstoff. Ti år gammel, kanskje elleve. Kroppen hans ble sendt til hæren innpakket i papir, med et kort. Man gråter av å lese kortet. «Dere hilste ikke høflig på oss forrige gang, så vi sender dere denne gaven.» Ti år gammel. Halshugget. Bondesønn. Var det ikke ham FARC-EP skulle beskytte? Et annet bilde, en gravid dame på vei til sykehuset. Skutt og drept.   Var det ikke henne FARC-EP skulle beskytte? Var det her Revolusjonen skulle kullseile?

Nei! I Colombia er det ikke helt lett å si at man er sosialist, det har mange negative konnotasjoner. Allikevel må en beholde troen på Revolusjonen. En dag er vi faktisk like, ikke bare i ordet, men i handlingene. Men vi kan ikke la grupper som FARC-EP ta patent på Revolusjonen, den tilhører folket. Folket som bare vil sloss for seg selv, folket som er frarøvet alle rettigheter. Juliana som vasker der jeg bor, som smiler bredt og sier man må jobbe hardt, så får man en gang tilbake det man hadde, mens hun tømmer kjøleskapet for gammel mat.

Legg igjen en kommentar