Ingen rosemarkering

En jente strener forbi oss, «hvor mange døde» oppfatter vi at hun sier i telefonen før hun er utenfor rekkevidde. Hvor mange døde. Tåregassen siger innover campus, og smellene fra molotov-cocktailene drønner i bakgrunnen. Senere får vi vite at to gutter er alvorlig skadet. Politiet har omringet universitetet – vi tar den nærmeste utgangen, med tårene rennende ukontrollert. Vi ringer hjem, kanskje noen er bekymret. Nyheten har ikke kommet til Norge. Nyheten om det kraftigste bombeattentatet i Colombia på mange år, rettet mot den tidligere innenriksministeren i Uribes regjering. Alle offisielle stemmer roper på geriljaen. Folket mumler om de paramilitære. Vi drar inn til sentrum. Gatene er travle. Folk selger blomster, frukt og kjeks som vanlig. Ingen sperringer. Folk på bussen ser helt vanlige ut. Trette etter en lang dag på jobb.   Avisene skriver om at attentatet kan påvirke den nylig igangsatte frihandelsavtalen med USA. De dødes navn skrives inn i den dystre statistikken, inn i glemmeboken. Ingen rosemarkering fyller gatene. Ingen løfter om mer demokrati eller samhold. Ingen kommer til å huske datoen. Vi bøyer hodet og toer våre hender.

En tanke om “Ingen rosemarkering

Legg igjen en kommentar