President på prøve

Så ble han valgt til slutt, sosialistpartiets François Hollande, til den femte republikkens syvende president, dog med mindre margin enn forventet. Eks-president Sarkozy tok innpå på tampen av valgkampen, og kanskje var han likevel ikke så upopulær som flere av de venstreorienterte franske mediene ville ha det til. At Sarkozy skulle få fullføre hans og Angela Merkels redningsaksjon i Europa var argumentet mange brukte for likevel å stemme på Sarkozy i andre runde, til tross for hans utradisjonelle lederstil og bling-bling-livsstil.

Å være en krisenes mann (Sarkozy fikk mye creds for å ha tatt tak i Georgia-krisen i 2008, samt måten han ledet formannskapet i EU under finanskrisen samme høst, i tillegg til å begi seg ut på ny krisehåndtering nå sist i eurosonen) hjalp imidlertid ikke. Hollandes lovnader om endring, med slagordet “le changement, c’est maintenant” (“endringen, den skjer nå”, med et snev av Obama-entusiasme à la 2008), overbeviste et flertall av velgerne som valgte ham til president med 51,64% av de avlagte stemmene.

Om det hjelper å være en “normal” mann, slik Hollande omtales, vil tiden vise. Hollande har gjennom hele valgkampen spilt på Sarkozys upopularitet og forsøkt å fremstå som hans motsetning. Den tilsynelatende lite flatterende betegnelsen “l’homme normal” har Hollande snudd til sin fordel og innlemmet i egen språkbruk. Han klarte å overbevise en tilstrekkelig del av befolkningen at det nettopp er en normal og pragmatisk president Frankrike trenger de neste fem årene.

Hollande ble tirsdag offisielt innsatt som president, og brukte allerede sin første dag i presidentembetet til å peile ut kursen for sin presidentperiode. I tillegg til å avlegge den ukjente soldats grav ved Triumfbuen et tradisjonelt besøk, avla Hollande også minnesmerkene til Jules Ferry og Marie Curie en visitt, før han tok turen til mottagelse i Rådhuset i Paris, og deretter til Berlin.

Jules Ferry var mannen som skapte og innførte prinsippet om offentlig, gratis og obligatorisk skolegang i Frankrike basert på de republikanske prinsippene og skillet mellom stat og religion (laïcité), mens Marie Curie er kjent som polsk-fransk fysiker og kjemiker, og den første kvinnelige vinner av en nobelpris (som hun vant to ganger, henholdsvis i fysikk og kjemi). Disse to symboliserer mye av det Hollande har vektlagt i sin kampanje, nemlig satsning på utdanning (han lover 60 000 flere stillinger i skoleverket. Hvor han skal ta pengene til å gjennomføre dette fra er foreløpig et mysterium) og ønsket om å (gjen)forene franskmenn om felles verdier. Hollande mener Sarkozy har bidratt til splittelse blant franskmenn, særlig når det gjelder spørsmål om innvandring og integrering, og trekker derfor frem Marie Curie som en solskinnshistorie på den fronten.

Etter disse symbolske visittene, gikk turen som nevnt videre til Berlin. For første gang fikk Hollande møte Merkel som i valgkampen takket nei til å møte ham. Mye spenning har vært knyttet til dette første møtet, selv om man ikke kan si at det kom så veldig mye nytt ut av det. De to statslederne proklamerte begge at de ser frem til å videreføre et tett samarbeid mellom de to landene, slik deres forgjengere har gjort det før dem. Ingen bombe, med andre ord.

Hollandes kjepphest i Europa-spørsmålene (NB: når franskmenn snakker om “Europa” er det som oftest EU de mener. Dette kan virke litt forvirrende for en nordmann som automatisk tar til motmæle når noen påstår at Norge ikke er i Europa..) har vært å innføre veksttiltak og begrense innstrammings- og sparepolitikken som Merkel og Sarkozy har sått i bresjen for. Her er Hollande og Merkel fortsatt uenige, og tirsdagens møte i Berlin ser ikke ut til å ha endret deres standpunkt drastisk. Hollande har imidlertid, siden valget, fått støtte fra flere økonomer, samt partifeller i andre EU-land, og det kan derfor se ut som at Hollande har fått den nødvendige selvtilliten han trenger til å presse gjennom en kursendring i krisehåndteringen. Det greske valgresultatet med påfølgende nyvalg, ses også i Hollande-leiren som et resultat av en sparingspolitikk som kun skaper usikkerhet og fortvilelse i befolkningen, og kan ha styrket oppslutningen om en ny vekstpolitikk i EU.

Hollande har også fått tid til å utnevne ny statsminister og regjering siden sin innsettelse tirsdag. Ikke overraskende ble den parlamentariske lederen for sosialistpartiet, Jean-Marc Ayrault, bedt om å lede og forme en ny regjering. Det politiske samarbeidet mellom Hollande og Ayrault strekker seg langt tilbake, og de to har symbolsk nok sittet side om side i nasjonalforsamlingen i mange år. Ayrault er en loyal støttespiller for den ferske presidenten, og har i tillegg gode tyskkunnskaper og kontakter på toppnivå i tysk politikk, noe som kan være viktig i disse EU-krisetider.

Den nye statsministeren kunngjorde onsdag listen over sine 34 ministre, hvorav antall kvinner og menn er likt. Dette likestillingsprinsippet har vært et viktig løfte i valgkampen, og er som en likestillingsrevolusjon i fransk politikk å regne. Landet gav kvinner stemmerett først i 1944, og politikk, akademia og media domineres fortsatt av menn. Håpet er at et ministerium for kvinners rettigheter kanskje kan bidra til et mer likestilt Frankrike.

Som ventet har Ayrault også gjort plass til andre enn kun sosialistpartiets politikere i regjeringen. De Grønne har fått ansvaret for to departementer, mens Christane Taubira fra de radikale har fått ansvaret for justisdepartementet (Eva Joly fikk ingen ministerpost i denne omgang, og er nok skuffet over det). Av de nye regjeringsmedlemmene er det imidlertid få som har ministererfaring. Det har heller ikke Hollande eller Ayrault. 30 av regjeringsmedlemmene er ferske i ministerrollen, noe som skaper en viss bekymring blant franskmenn. Ayrault som mangeårig parlamentarisk leder for PS har likevel tungtveiende erfaring, og Laurent Fabius, som er utnevnt til utenriksminister, har erfaring fra statsministerjobben under Mitterrand. En noe uerfaren regjering er altså resultatet av Hollandes løfte om endring i fransk politikk, men også konsekvensen av at Frankrike ikke har hatt en sosialistisk regjering på ti år.

Med en ny regjering på plass, og flyttebilen snart på veg til Elysée-palasset, står utfordringene likevel i kø for den nyvalgte presidenten. Han deltar i helgen på G8-toppmøtet på Camp David, og det blir hans ilddåp på den internasjonale arenaen. I Frankrike starter nå valgkampen frem mot valget av ny nasjonalforsamling (10. og 17. juni) for fullt, et valg som kan snu opp ned på regjeringssituasjonen. Vinner høyresiden valget vil Hollande bli nødt til å utnevne en høyre-regjering (og man får en kohabitasjon). Ayrault og co har derfor bare noen uker på seg til å skaffe nødvendig regjeringstillit. Det forsøker de på allerede torsdag i sitt første statsråd. Her har Ayrault lovet å vedta en lønnsreduksjon på 30% for alle ministre (noe Hollande også har innført for sin egen del).

Jeg for min del har fått sommerferie og nyter late dager i Paris! Derfor blir det nok fortsatt blogging med ujevne mellomrom fra min side, men skal i det minste gjøre opp Sciences Po-status før jeg setter kursen hjemover om noen uker.

A bientôt sur le blog!

Helga

Legg igjen en kommentar