Tilbake til hverdagen

Livet på Sciences Po har så langt vært ganske behagelig. Noen innleveringer og framføringer har det blitt, men det har stort sett bare vært å møte opp på forelesningene og gjøre et tappert forsøk på å ta notater. Førstnevnte har gått greit, sistnevnte ikke fullt så greit. Fraværet av pensum er på en måte behagelig, da jeg slipper å lese, men også stressende, av grunner som nevnt flere ganger i denne bloggen. Den siste måneden har gått i ett, med flere besøk, ferie i Paris, og prosjekt livsnyting.

Nå er idyllen erstattet med det jeg egentlig kom hit for, nemlig studier. Denne uken og neste vies dermed til «Kristin gjør ting hun ikke kan». Det innebærer å holde exposé på fransk, levere dissertation på fransk med tema «kan man le av alt?» (høy VGS-faktor, men det er til franskkurset), og det skumleste: hjemmeeksamen. Her snakker vi 15 sider (dobbel linjeavstand ifølge meg selv) med følgende beskrivelse: Redegjør for landbruks- og matsituasjonen i Tanzania i 2012 med hensyn til demografi og aktuelle miljømessige begrensninger. Basert på disse parametrene skal jeg også lage en prognose for situasjonen i 2050. Det får gå som det går. Foreløpig har jeg skrevet én side. Andre gjøremål er to innleveringer og et par framføringer som heldigvis er på engelsk, en større prøve i franskkurset. Denne helgen skal jeg derfor være flittig student, i stedet for å dra til Marseille som alle andre skal.

Etter disse to ukene har jeg fullført halvparten av fagene mine, og står igjen med tre eksamener jeg forsøker å forberede meg på. I politisk økonomi har jeg heldigvis fått tilgang til en fransk students notater. I faget suverenitet og globalisering fikk jeg nyss om at det er muntlig eksamen, og faget geopolitikk og konflikter i den arabiske verden orker jeg ikke å tenke på. Jeg er heldigvis ikke alene, og det virker som at de fleste utvekslingsstudentene har en smule panikk for eksamen. Det er dermed ikke så stor forskjell på å være i Lyon i stedet for i Oslo med tanke på eksamensnerver, bortsett fra at frykten her dreier seg om å stå eller ikke stå. Heldigvis er ikke nervene så store at jeg ikke kan fortsette prosjekt livsnyting.

Kristin

Legg igjen en kommentar