Hvis sulten er loven, er oppgjøret rettferdigheten

Vi har endelig kommet oss til universitet etter en tur i banken, på vaskeriet, for å betale et depositum og for å ta kopi av studentvisumet – og slipper ikke inn. Vakten på andre siden av porten setter opp et strengt fjes og sier bryskt at det er problemer på innsiden – og det tikker inn en SMS fra en kompis med en advarsel om å begi seg inn på området. En helt vanlig fredag på La Universidad Nacional med andre ord. En ung gutt ble dyttet ut i veien av politiet – påkjørt og drept – og studentmassen på «La Nacho» tier ikke stille. Universitet er beryktet for et voldsomt engasjement, to kvartaler fra skolen er det parkert flere pansrede kjøretøy som er i beredskap så lenge universitetet er åpent – og skolegården blir rett som det er evakuert. Ingen snur seg etter de maskerte folkene som maler slagord i gangene, i klasserommene og på campus, ingen leer et øyelokk når det sprenges røykbomber eller er protestmarsjer som ljomer gjennom gangene.

Og til nå digger vi det. Studentene på Nacional lar seg ikke kue, og streiken vi var så forbannet på i vinter når vi drev med søknadsprosessen for å få studere her, har vi skjønt alvoret i. Regjeringen Santos har villet reformere «Ley 30» – lov nummer 30, som er loven som omhandler de offentlige universitetene – for å åpne opp for en delvis privatisering og for å underlegge universitetene strengere kontroller fra myndighetenes side – noe både studentene og de ansatte motsetter seg.   Som en venn av meg sa; hva gjør det om jeg mister et semester av utdannelsen om det kan bidra til at fremtidige generasjoner faktisk får en utdannelse? Foreløpig er utdannelsen på Nacional nesten gratis – helt gratis for de som ikke kan betale, og differensiert for andre elever, etter hvor i byen de kommer fra (Bogotá er delt i 6 sosio-økonomiske strata, der 6 er høyest – for å si det sånn bor jeg og Maren i strata 2), etter om de har gått på privat eller offentlig videregående, foreldrenes inntekt osv. Universiteter som har blitt private kan plutselig velge hvilke strata de vil ha elever fra, og de begynner ofte på 4.

Utdannelse er den eneste veien til fremtiden, og den offentlige utdannelsen som Colombia har i dag er noe andre land i Sør-Amerika bare kan drømme om. Å si at vi går på Nacional gir oss mye creds i alle miljøer, selv om vi ikke akkurat har gjort noe for å komme inn utenom å være de eneste søkerne fra UiO, og jeg har møtt flere som har villet gå der, men som ikke har kommet inn – og som «må ta til takke» med en utdannelse fra en privat institusjon. I Peru er drømmen å gå på et privat universitet da et vitnemål fra et offentlig ikke er verdt blekket det er printet med – og det er en drøm som er langt utenfor rekkevidde for mange. Derfor fortsetter protestene og de regelrette opptøyene på La Nacional, og det vil fortsette til La ley 30 er blitt til jord.

Nå skal det sies at lovendringen ikke er det eneste det kjempes om. Slagordene på veggene sier «Demokrati nå!», «Ned med kapitalismen», «Leve Bolivar», «Leve FARC» og – min absolutte favoritt – «Hvis sulten er loven, er opprøret rettferdigheten» (Si hambre es ley, la rebelión es la justicia). Selv om Colombia har kommet godt på vei med utdannelsen, herjes landet fremdeles av store sosiale utfordringer, først og fremst på grunn av kokainen, de paramilitære gruppene, de interne flyktningene og geriljaen. Studentene ved La Universidad Nacional har ikke glemt disse konfliktene, og vi gjør oss klar for flere dager med stengte porter, røykbomber og bevæpnet politi.

Ønsker man en endring i denne verden nytter det ikke med toede hender.

(Jeg klarer ikke å legge ut bilder på bloggen, det var vanskelig nok med et stakkars bilde av Jesus, så det blir lagt ut på facebook – for de som kan se dem der.)

Legg igjen en kommentar