Anexe, du finnes ikke her

-          Hvordan staver du navnet ditt? Med x?

–          T. To t’er.

–          Og to n’er?

–          Nei. En.

–          Anex?

–          Ingen x. T. To t’er. Og den siste bokstaven er e.

–          Anexe?

–          UTEN X!

–          Åja, med t?

Denne samtalen har jeg hatt opptil to ganger om dagen med hun som er ansvarlig for de internasjonale studentene ved Universidad Nacional de Bogotá. Et prestisjefylt universitet, best i Sør-Amerika på juss og statsvitenskap i følge alle her i Bogotá. Du betaler deg ikke inn, du må kvalifisere deg, og det blir mye beundring å høste for oss når vi sier at vi studerer ved «La Nacional».

De er kanskje best i Sør-Amerika på studier, men følger den vanlige sør-amerikanske oppskriften på byråkrati. Den samme señoraen som i desember sendte oss en mail der det stod at alt var i orden med søknadene våre, og at de kun ventet på svar fra fakultetene, sier i februar at vi ikke finnes i noen registre, at de aldri har hørt om oss, at de aldri har fått noen søknader. Etter flere telefonsamtaler som den ovenfor for å få henne til å stave navnet mitt rett, fant hun oss i papirene – og oi, noen hadde glemt å sende søknaden til fakultetet. Først var forslaget at vi ventet til 1. mars før vi fikk svar, men da ble jeg så sint at jeg i ren fortvilelse ropte i telefonen «dette er din feil» og brukte 2. person entall, noe en ikke gjør når en snakker med sjefen for det internasjonale kontoret. Hun ble såpass satt ut at hun lovet å fikse det samme dag, og to timer senere kom beskjeden om vi får svar 23. februar, og vedlagt en offisiell invitasjon til informasjonsmøte for utenlandske studenter den 25. februar, som merkelig nok er en lørdag, så vi har en mistanke om at det kanskje ikke blir tilfelle.

Og hvem er vi? Jeg har fått selskap av Maren fra Oslo, som skal være her et år om hun får det til. Vi blir begge sure om vi ikke spiser, vi spiser like mye når vi først gjør det, Makano og Mi niña bonita er favorittene – og hun er kjempegod til å dansa salsa, noe som er ganske irriterende for å være helt ærlig, kurset jeg tok i Lima for 2 år siden er blitt et blekt minne. Nå som jeg har flyttet inn i en leilighet i La Candelaria, det historiske sentrum her i Bogotá er vi naboer, og jeg tror vi får det kjekt sammen. Leiligheten er helt nydelig, to etasjer med tregulv og hvitkalkete vegger – og på soverommet er det en liten balkong. Jeg flotter meg her frem til midten av mars da jeg skal finne noe billigere, enn så lenge lever jeg livets glade dager.

Bogotá er en helt spesiell by – og jeg har aldri truffet hyggeligere mennesker. Det er få turister her, og enda færre studenter – så alle er interessert i at vi skal ha det best mulig. Og det føles ikke som den type vennlighet som det er noen baktanker med – alle aldersgrupper og begge kjønn tar kontakt, og nå har jeg sikkert 15 mailadresser og 10 telefonnumre som jeg har fått av vilt fremmede folk – på butikken, på bussen, på markedet, taxisjåfører – som sier «ring meg/skriv hvis du trenger hjelp, hva som helst». Ingen spør etter mitt nummer, men gir derimot sitt eget, noe jeg tar som et godt tegn. Her kan en også gå ganske uforstyrret på gaten, uten kysselyder, tuting, hoing, eller slengbemerkninger, selv om tendensen tok seg opp i går da folk hadde fått litt alkohol i blodet. Men generelt er folk de hyggeligste jeg har møtt. Alle sier at det er fordi vi er utlendinger, og det er sikkert sant, men jeg tviler ikke et sekund på at de samme absolutt ville strakt ut en hjelpende hånd til en landsmann, uavhengig av hudfargen.

Bogotá er relativt dyrt – særlig kollektivtrafikken, noe som gjør det ganske vanskelig for folk flest. En tur med TransMilenio, som er en busstrasé som dekker store deler av Bogotá koster 1750 pesos – cirka akkurat én dollar. I Stavanger betaler man hårreisende 27 kroner, tror jeg det er, for en tur med bussen, så det kan ikke sammenlignes – men her er det veldig dyrt. Vanlig buss koster 1500 pesos – og det finnes ikke rabatter for studenter, barn eller gamle. For første gang har jeg sett et taksameter i Sør-Amerika, og her kjører taxiene etter tariff, og alle taxiene tilhører selskaper. Jeg tar meg i å savne forhandlingene med taxisjåførene i Perú, og forbanner det velordnete systemet de har. Klokken 22 stenger alle restauranter utenom noen skeive sjapper i mørke smug, og i går (fredag) stengte butikkene langs hovedgaten 18.30.  Utestedet vi var på stengte klokken 2, og alkoholprisene er ikke behagelige. Selvfølgelig kan det ikke sammenlignes med rigide og dyre Norge – men i forhold til de andre landene jeg har vært i i Sør-Amerika er Bogotá ¡carisimo! som vi ville sagt på godt spansk. Men selskapet er godt, risen er god, nettene er lange før kulda setter inn, hoppsann heisann falleralera,vi fløy omkring mellom trærne på Avenida Jimenez – og i kveld går turen til Sona Rosa som er det hippeste av det hippeste sammen med noen venner av Maren fra Ecuador som er på jobbreise i Bogotá – hørte vi free drinks anyone?

En tanke om “Anexe, du finnes ikke her

Legg igjen en kommentar