Marca asi!

I Iquitos er det umulig å unnslippe den politiske reklamen. Når partiene driver valgkampanjer, oppsøker de folk og tilbyr seg å male husene deres – haken er at huset blir malt i partiets farger, med slagord, navn på politikere, og partiets emblem, som er det aller viktigste. I Peru består nemlig stemmeseddelen av emblemer – eller symbol om man vil, som man skal krysse ut for å stemme på. Partiet «Pro Loreto» har et tre, «Motor del Desarollo» har en motor og «Partido Peruano» har en hane. Trikset er altså å få mest mulig folk til å gjenkjenne akkurat ditt symbol, slik at når de skal stemme, så setter de krysset der.

I bunn og grunn kan vel dette kalles propaganda. Hvis du bor i et hus med motoren til «Desarollo» malt på utsiden, er nok sjansen stor for at du kommer til å stemme på den – å få tak i informasjon om hva partiene og kandidatene står for, og ønsker å gjennomføre, er nesten umulig, og enda lengre utenfor rekkevidde for en som ikke kan lese eller skrive. Det eneste håndfaste er selve symbolet, som du ser dag ut og dag inn, på din egen vegg, på naboens, og i resten av kvartalet.

På en måte kan en si at symbolavkrysningen er en metode for å forsikre seg om at alle kan stemme, noe som i tillegg er obligatorisk i Peru – du trenger ikke å kunne lese og skrive, slik blir alle inkludert. Jeg vil allikevel påstå at det tvert i mot er en kynisk måte å sanke stemmer på, og den oppmuntrer heller ikke til en utvikling av befolkningen. Måtte velgerne i det minste kunne lese navnet på partiet har man et minimum av forståelse, og kanskje det minimumet kunne blitt til noe større.

Stor er også distribusjonen av gaver i kampanjeperioden. I Belen løper halvparten av barna rundt med t-skjorter med symbolet for «Pro Loreto», mens resten har stolt hanen fra «Partido Peruano» på brystet. Det er ikke bare t-skjorter som blir delt ut, men også ris, matolje, bananer, fotballer, volleyballnett, planker, gryter – og ryktene vil ha det til at «la rata china – kinarotta» (som er mitt nye favorittnavn på Keiko Fujimori), under presidentvalget i fjor sommer delte ut hele kjøkken til folk i de mest marginale områdene av Lima, i bytte for stemmene deres.

Hadde jeg hver dag bekymret meg for om barna mine fikk nok mat, hadde nok jeg også stemt på ham som gav meg et års forsyning med ris – eller et nytt kjøkken. Hvis du i tillegg har symbolet ditt malt på alle husvegger langs hovedveien, og har betalt de som bor der for å få male det – er nok ikke veien så lang til valgseier.

Folk i Iquitos lar seg allikevel ikke lure. Den regionale presidenten, Ivan Vasquez, er i hardt vær etter at han har brukt julegratsialet til lærerne i regionen på et oppkjøp av «nyttige artikler» som ingen vet hva er eller har sett – og har siden lovet at utbetalingen skulle komme i løpet av januar. Nå driver folk hver dag og samler inn underskrifter for å få Vasquez til å trekke seg fra stillingen, og etter ordene folk bruker når de snakker om han, blir det en vanskelig periode å avslutte om han skulle komme til å ikke trekke seg. Folk er også veldig misfornøyde med et kinesisk selskap som har fått konsesjon til å fikse vannrørene i hele Iquitos – et i og for seg spennende prosjekt som skal garantere at alt vannet blir renset før det blir sluppet ut i elven igjen – problemet er at de ikke fikser noe, bare ødelegger. Halvparten av veiene er for tiden stengt, og resten er fulle av dype hull som ikke er merket på noen som helst måte – flere steder har veien kollapset etter regnskurer – og til nå har 5 stykker omkommet i ulykker forårsaket av de dårlige veiene. Å kjøre etter at solen har gått ned har blitt en risikosport, og jeg har selv sittet med hjertet i halsen etter en bråbrems foran et hull som var umulig å se. I tillegg har regjeringen malt alle offentlige steder, parker, gelendre, trapper, lyktestolper, i blått og gult – det ser helt jævlig ut. Misnøyen er med andre ord stor – og de siste underskriftene ligger snart på bordet hos Ivan.

Jeg tror og håper denne kampanjen åpner øyene til folk flest, og trigger dem til å stille flere spørsmål til sine politikere, utfordre dem på valgløftene, og faktisk be om informasjon – ikke bare ta imot den nye fotballen med skinnende øyne. En dag blir kanskje politikerne nødt til å ta velgerne på alvor og faktisk stille med en gjennomtenkt politikk, ikke bare et symbol som er lett å huske.

Legg igjen en kommentar