Jungellivet

Ingen kan si at jeg er spesielt kresen på standard på overnattingssteder, restauranter eller mat – her i Iquitos er min absolutte favorittspiseplass markedet i Nanay der du kjøper stekt fisk og banan, med katter og hunder overalt, søppel tråkket ned i gjørmen, fluer, pest og kolera. Men standarden på hostellet der jeg bodde de to første nettene i her i Iquitos var til å bli dårlig av.

Det første som møter meg på badet på sovesalen er en do der noen tydeligvis har lidd av dårlig mage, og et oversvømt gulv. Man skjønner fort hvorfor det er oversvømt når man skrur på vasken og alt vannet renner ut på gulvet gjennom et lekk rør. Noen har sjarmerende nok skrevet «do not use» med tusj på kranen, men det er ikke så lett å se i og med at lyset ikke virker. Sluken i dusjen er full av hår, og også her renner det over og ut på gulvet. I Peru kaster man ikke dopapir i do, men i en bøtte ved siden av, og på en 4manns sovesal med en bøtte på størrelse med en juicekartong bør den bøtten tømmes ganske ofte, noe den ikke bar særlig preg av å ha blitt. Det minste man forventer på en sovesal er et skap til å ha tingene sine i som man kan låse, men da jeg spør etter det blir jeg henvist til den andre sovesalen – og valget blir mellom bad eller skap. Med varmen som er i Iquitos er absolutt bad «et must», og jeg må pent oppbevare verdisakene i resepsjonen i en kasse under disken. Trygt og godt.

Da jeg forlater hostelet klokken 12 er dopapiret brukt opp, og jeg spør på vegne av oss som bor der om det går an å skaffe nytt. No hay problema señorita, men da jeg kommer tilbake klokken 19 er det fremdeles tomt. Jeg spør en gang til når jeg går klokken 20, og kommer tilbake klokken 23 til en tom dorull. De i resepsjonen som har nattevakt har sovnet i hver sin sofa, og min nye tyrkiske venn må be meg vente med å legge meg til han har kjøpt sigaretter slik at jeg kan åpne inngangsdøren for ham. Esken med verdisakene har ingen sett, før det viser seg at den ble flyttet til en skuff i stedet for – hvem flyttet den? Ingen vet.

Min tyrkiske venn har bodd på dette hostelet en måned i strekk for en stund siden, og kommenterer tørt at han ikke har sett noen vaske rommene noen gang, heller ikke badene eller håndklærne, som alle er fulle av huller. Som sagt, jeg er ikke så kresen. Men å dele et bad med 3 ukjente mennesker som bærer preg av å ikke ha blitt vasket, ja den siste måneden, og ikke vite om man kommer inn om kvelden eller ikke – det var greit for 2 netter. Så nå bor jeg lykkelig på et enerom med eget bad som ikke er oversvømt, med min egen vifte og myggnetting på vinduene – to sekunder fra La Restinga!

Utenom hostelet har de første dagene i Iquitos vært helt fantastiske. Turen gikk rett til La Restinga, prosjektet jeg jobbet for for 2 år siden – og alle som var der, noen kjente kjære fjes og noen nye, ble med meg til Nanay for å spise helstekt sabalo og tacacho – en slags banankomle – mat jeg har drømt om å spise de siste 2 årene. På kvelden var turen kommet til drinker jungelstyle – knust fersk frukt, i dette tilfelle camu-camu og cocona, vodka og is, hjemme hos sjefen for La Restinga, Puchin – mannen med verdens største hjerte. Vamos a la fiesta! – og endte opp på nattklubben Copacabana, før turen gikk til baren Ikaro som holdt åpent for at vi skulle komme – full og lykkelig spaserte jeg tilbake til helvetes hostel langs elvepromenaden og så livet i de flytende husene sakte men sikkert ta til sin vante gang, mens solen tørket opp de siste regndråpene. Det ble en tung dagen derpå, men et besøk hos verdens beste vaskeri, en oppvisning i capoeira og en tur i mototaxi med min gode venn Pascual gjorde dagen til et nytt kapittel i jungeleventyret.

I dag traff jeg min gode venn Pury som jobber på La Restinga, og hun inviterte meg til Belen – bydelen vi jobbet i. Belen er en slum som blir oversvømt når eleven stiger om sommeren, og nå kan man kun komme seg fram med båt. For et gjensyn. Lokalet der jeg jobbet har blitt et lagerhus, selv om poenget med lokalet er at det skal være for alle i bydelen – noe myndighetene visstnok har glemt. En av de guttene som jeg holdt aller mest kjær i gruppen av unger får ikke gå på skolen lengre, og heller ikke være med på opplegget La Restinga har, noe som er veldig vanskelig å akseptere.

Belen er helvete på jord, samtidig som det er verdens fineste sted – et sted jeg aldri kan forlate. Å være i Iquitos er som en drøm. Det føles som om det var en uke siden jeg var her sist, samtidig som det føles som ti år siden. Det var her jeg ble for alltid ødelagt, men hel på samme tid. Jeg prøver å se litt etter hjertet mitt også, men finner det ikke – så det er best at det blir her, da vet jeg hvor jeg har det.

¡Por qúe llorar si puedes bailar/ por qúe sufrir si sabes gozar!

En tanke om “Jungellivet

  1. Blir litt uggen av å lese dette- tenker på mine egene «problemer» som valget mellom matjogurt og mager Kesam til middagen og hvilket håndkle man skal ta etter dusjen… håper ingen tar tingene dine Anette! Glad i deg <3

Legg igjen en kommentar